I likhet med hohokam drev akimel o'odham jordbruk langs Gila. Ved hjelp av komplekse irrigasjonsystemer ledet de vannet fra elven til hagene, der de dyrket store mengder bønner, mais, squash. De dyrket også bomull og tobakk. Noe av dette ble brukt i handel.
De bodde i landsbyer som pepret landskapet langs elven gjennom hele Gila-dalen. Selv om de stort sett var bofaste, hadde mange også et lite hus nærmere jordene som de bodde i når de trengte intensive arbeidsperioder. Hele landsbyer hadde felles ansvar for å holde irrigasjonssystemene ved like. Det var også vanlig med storstilte samarbeidsprosjekter for å bygge eller renovere hus.
Etter kontakten med kolonister fra 1600-tallet ble det også vanlig med enkelte husdyr, som sau og geit. I tillegg til småviltjakt ble disse viktige proteinkilder.
Akimel o'odham fortsatte sin spesielle jordbruksform helt fram til 1870-årene, da Gila ble demmet opp lenger nord. Fra slutten av 1800-tallet og fram til 1920-årene led mange av akutt sult og lengre perioder med hungersnød som følge av jordbrukets kollaps. I løpet av 1890-årene økte spedbarnsdødeligheten til rundt 50 prosent. De amerikanske myndighetene bidro etter hvert med å sende inn store mengder hermetisert og prosessert mat. I kjølvannet av tapte levekår og endrede dietter, ble sykdommer som diabetes og fedme et økende problem, og noe mange fremdeles sliter med. Alkoholisme var også et utbredt problem den første halvdelen av 1900-tallet.
I dag er det mange som jobber i byggebransjen. Gila-reservatet har også egen casinovirksomhet. Noe av vannet fra Gila-elven har også sluppet igjennom til urbefolkningen, noe som har sørget for at det lokale jordbruket har blitt delvis rehabilitert.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.