patriark

Patriark ble tidlig brukt som en kristen ærestittel, men gradvis, fra 300-tallet, ble det brukt om spesielt prominente biskoper. Biskopene i Roma, Konstantinopel, Antiokia, Jerusalem og Alexandria ble de mest sentrale kirkelederne og dermed de første egentlige patriarkene. Splittelsen som oppsto etter kirkemøtet i Kalkedon i 451, førte til at det ble ordinert flere patriarker av henholdsvis Antiokia og Alexandria.

Patriarken av Konstantinopel har en særstilling i den ortodokse kirke. Han betegnes som primus inter pares, den første blant likemenn. Hvorvidt dette kun er en ærestittel, eller om det medfører spesielle fullmakter, debatteres kontinuerlig blant ortodokse.

Patriarken av Konstantinopel var, ved siden av patriarken av Roma (det vil si paven i den katolske kirke) lenge den mektigste kirkelederen. Konstantinopel var hovedstad først i det bysantinske riket og deretter i det osmanske riket frem til det ble oppløst i 1923. Dette gav patriarken en nærhet til imperienes ledere som førte til økt makt. Fra det sjette århundret begynte patriarken av Konstantinopel å anvende tittelen den økumeniske patriark som symbol på sin egen spesielle posisjon. Økumenisk kommer fra det greske ordet oikumene, som betyr «den bebodde verden».

I dag er denne patriarkens posisjon svekket. Antallet ortodokse i Tyrkia er lavt, og hans krav om at ortodokse menigheter i diaspora, det vil si utenfor ortodokst territorium, tilhører hans jurisdiksjon, har liten støtte. Patriarken av Konstantinopel gjør dessuten krav på retten til å mekle i konflikter, innkalle til kirkemøter (konsil) og til eventuelt å anerkjenne eksisterende kirker som autokefale. Hvorvidt dette aksepteres, varierer sterkt. Patriarken av Moskva, som leder kirken med flest medlemmer, har ved flere anledninger stilt seg klart negativ til å akseptere denne typen fullmakter.

• den ortodokse kirke
• de ortodokse kirker
• kristendom
• jødedom