oter

Halsen er kraftig mens hodet er lite, bredt og flatt på toppen med små, runde ører. Øyne, ører og nesebor er plassert høyt på hodet. Dette gjør at oteren kan se, puste, lukte og høre mens den svømmer. Ører og nesebor kan lukkes under dykking. Værhårene på snuten og over øynene er lange. Disse brukes til å sanse bevegelse fra byttedyr under vann. Tennene er spisse og skarpe og egnet til å holde fast fisk.

Når oteren går på land er den lange ryggraden krummet, men den kan bevege seg raskt. I vannet brukes ryggraden til å lage bølgende (undulerende) bevegelser fra halen og fremover. Dette skaper framdrift sammen med spark med bena. Mellom tærne er det svømmehud. Oteren kan tilbringe opp til et par minutter under vann ved dykk som kan gå ned til flere meters dyp.

Oterpelsen er mørkebrun til gråbrun på oversiden og lysegrå på strupen og nedover brystet. Pelsen er tykk med svært høy tetthet av hår og isolerer godt mot vann. Otere som jakter i saltvann er avhengig av ferskvann for å vaske ut saltet av pelsen. Dette er fordi salt som krystalliserer på overflaten av dekkhårene kan gjøre disse stive og sammenfiltrede og dermed mindre vannavstøtende.

Fisk er den viktigste næringskilden for europeisk oter. Den kan også spise amfibier, krypdyr, små pattedyr og fugler, insekter, bløtdyr og krepsdyr. Dietten er mer variert i sørlige deler av utbredelsesområdet enn i nord. Otere har høy forbrenning og må spise mye. De foretrekker dessuten fersk mat og må fange byttedyr flere ganger i døgnet. Andre arter, som kråkefugler, kan spise rester som blir liggende igjen etter otere.

Otere er generelt nattaktive, men aktivitetsmønsteret i løpet av døgnet varierer i ulike deler av utbredelsesområdet og med årstid. Når oterne sover på land gjemmer de seg i hi som de enten graver selv eller som står igjen etter andre otere eller andre dyr.

Voksne otere er territorielle og tilbringer mye tid alene, men flere individer kan ha overlappende leveområder og av og til dele soveplasser. Størrelsen på leveområdene er avhengig av tilgangen til mat og varierer geografisk og over tid. Hvert individ trenger større plass hvis det er lite mat.

Otere har ikke en fast paringstid og hunnen kan ha eggløsning året rundt. I Norge fødes de fleste ungene i løpet av våren og forsommeren. Før hunnen skal føde forer hun ynglehiet med materialer fra området, som siv, mose og tang. Kullet kan ha en til fem valper. I Norge er det vanligste antallet to. Ungene er født blinde. Etter en måned åpner de øynene og kan da begynne å forlate redet. Hunnen tar seg av ungene alene. De følger vanligvis moren i et drøyt år. De begynner selv å reprodusere etter to til tre år.

Otere er kjent for å være lekne dyr som jager hverandre i vann og på land, og som aker på gjørmete elvebredder og i snøen. Andre grunner til at de gnir og ruller seg på bakken er for å tørke og rense pelsen eller for å markere leveområdet sitt med lukt. Lukt er ansett som den mest utbredte kommunikasjonsformen mellom otere, og de bruker lort, urin og fra duftkjertler til markering. Ekskrementene skal ha en særegen, søtlig lukt. Den europeiske oteren bruker i tillegg en rekke lyder i samspillet mellom individer.

Europeisk oter er utbredt over hele Norge. Den er mest vanlig langs kysten i nordlige deler, men forekommer regelmessig sør til Rogaland. Den er mindre vanlig i vann og elver i innlandet og finnes spredt rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten. Den norske oterbestanden var tidligere kraftig redusert på grunn av jakt og fangst for pelsen. Det fantes også statlig organisert skuddpremie på oter i årene 1900-1932. Arten ble fredet i Norge i 1982. Bestanden har siden tatt seg opp, men har ikke kommet tilbake i indre Agder og Telemark. Antallet otere i Norge er ukjent.

Akvatiske habitat er spesielt sårbare for forurensning. Miljøgifter kan påføre direkte skader som nedsatt fruktbarhet eller ødelegge livsgrunnlaget ved at byttedyr forsvinner. Menneskeskapte konstruksjoner som demninger og kraftverk medfører habitatødeleggelse, både i vann og ved å redusere tilgangen på egnede hiplasser i vannkanten. Den europeiske oteren er også utsatt for sviktende næringsgrunnlag på grunn av overfiske, og den omkommer i fangstredskaper som garn og ruser. Det har vært en økning i antall otere som er rapportert druknet eller kvalt i fiskeredskaper i Norge de siste årene. Ifølge Artsdatabanken er det antatt at økning i fiskeoppdrett vil føre til mer lovlig og ulovlig avlivning av otere, i tillegg til den utilsiktede fangsten. Internasjonalt er lovlig og ulovlig jakt fortsatt en trussel mot europeisk oter. Et betydelig antall dyr blir også drept i påkjørsler.