ordovicium

Ordovicium var perioden etter kambrium og før silur. Perioden ordovicium kan deles i tre epoker: Undre, midtre og øvre ordovicium (også kalt tidlig, midtre og sen).

Bergartene som ble dannet i den ordoviciske perioden, utgjør det ordoviciske system eller ordoviciumsystemet, først definert i 1879 fra Arenigfjellene mellom England og Wales av den engelske geologen Charles Lapworth.

Fra ordovicium finnes det fossilrike bergarter på alle kontinenter, hvorav mange ble avsatt i eller ved grunne hav. Den baltiske jordplaten med Norge var til å begynne med atskilt fra Den laurentiske jordplaten (med dagens Nord-Amerika og Grønland) av Iapetushavet.

Begge områdene lå langt i sør, og i løpet av perioden skrumpet Iapetushavet inn. Landområdene på hver side støtte sammen, slik at en fjellkjede begynte å danne seg mellom dem. Det ble betydelig vulkansk virksomhet langs øybuer, og store deler av havbunnen ble skjøvet på land og innkapslet i en sammenklemt sone, som i Nord-Europa er kjent som den kaledonske fjellkjede.

Langt i sør drev et stort landområde med dagens Sør-Amerika, Afrika, India og Australia inn over det som var den tids sydpol og ble nediset. Den ordoviciske istiden varte her i 10–15 millioner år og førte til at havnivået ellers i verden ble senket med omtrent 100 meter.

De første landplantene oppstod i ordovicium.

I havet skjedde det en stor oppblomstring av livet i ordovicium, med mange nye ordener, familier, slekter og arter, noe som kalles Great Ordovician Biodiversification Event (GOBE). Det ble en rikere variasjon av dyr med kalkskall i ordovicium enn i kambrium. Foruten trilobitter fantes det et rikt utvalg med graptolitter, brachiopoder og koraller, sjøliljer (krinoider), blekkspruter (nautiloideer). Bryozoene oppstod antakelig i ordovicium.

Ved slutten av ordovicium skjedde det en masseutryddelse av livet i havet (ordovicium-silur-utryddelsen), som utryddet omtrent 86 prosent av alle arter.

I vårt land finnes to serier av ordoviciske bergarter:

• Bergarter dannet av sedimenter avsatt på en grunn plattform. Sedimentene er omdannet til svarte og grå skifre, siltstein, knolleskifer, knollekalk, kalkstein og sandstein og finnes særlig i Oslofeltet og langs randen av fjellkjeden mellom Stavanger og Finnmark. De ble avleiret i et grunt hav som strakk seg over Sverige mot de baltiske statene. Området lå dengang på den sørlige halvkule, noe sør for ekvator. Oslofeltet er svært rikt på fossiler fra ordovicium.

• Bergarter dannet i det tidligere Iapetushavet nordvest for den nåværende kysten og senere skjøvet inn i den kaledonske fjellkjede. Fjellkjedens ordoviciske bergarter finnes vest i landet, hele veien mellom Stavanger og Finnmark. Her er det tale om både omdannede avleiringer, magmatiske bergarter og gammel havbunn som ble stuvet sammen og transportert i sørøstlig retning som skyvedekker. I noen av de omdannede sedimentene finnes mer eller mindre godt bevarte fossiler. Omvandlet havbunn finnes i de såkalte ofiolitt-kompleksene, som omfatter sekvenser med gabbro, tettstilte diabasganger, putelava og omvandlede dyphavsedimenter. Noen av våre viktigste kisforekomster finnes i slike bergarter.

• ordovicium-silur-utryddelsen
• periode
• geologisk tidsregning
• fossiler i Norge
• Oslofeltet