ordfører

Ifølge kommunelovens § 6.1 er «Ordføreren i kommunen ... møteleder i kommunestyret og formannskapet. Ordføreren i fylkeskommunen er møteleder i fylkestinget og fylkesutvalget.» Hen er rettslig representant for kommunen eller fylkeskommunen og underskriver på dennes vegne i alle tilfelle hvor myndigheten ikke er tildelt andre. Loven konkretiserer ikke hvilke oppgaver en ordfører skal ivareta.

De fleste norske kommuner har en formannskapsmodell, mens Oslo og Bergen kommune, og Akerhus fylkeskommune, har organisert det politiske arbeidet i tråd med parlamentariske prinsipper (de politiske styringsmodellene er forklart i artikkelen om kommunestyre). I kommuner med formannskapsmodell følger det av posisjonen som leder av kommunestyret og formannskapet at ordføreren skal bidra aktivt til forberedelsen av større saker som skal opp til behandling i kommunestyret. Dette gjelder i alle fall utarbeidelsen av årsbudsjett, skattevedtak og økonomiplan for kommunen. I kommuner med parlamentarisk modell vil ordførerens rolle være mer tilbaketrukket, mens byråds- eller fylkesrådsleder vil ha en mer framtredende rolle i det saksforberedende arbeidet.

Kommunestyret kan delegere beslutningsmyndighet til ordføreren i enkeltsaker. Ordføreren har møte- og talerett i alle kommunale komiteer og utvalg – men ikke i byrådet eller fylkesråd og organer under disse. Ordføreren har bare stemmerett i de utvalgene hen selv er medlem.

Generelt har ordføreren stor frihet til selv å forme sin rolle og velge hvilke arbeidsoppgaver hen ønsker å prioritere i tillegg til de obligatoriske oppgavene. Blant annet vil ordføreren i de fleste kommuner være engasjert i saker som har med lokal næringsutvikling å gjøre. Ordføreren vil også ha representative oppgaver på vegne av kommunen.

De fleste ordførere vil nedtone sin partipolitiske rolle, uavhengig av politisk styringsmodell (formannskapsmodell eller parlamentarisk modell). Ordførere vil gjerne søke å representere alle innbyggere i kommunen og fungere som brobyggere, uten selv å fronte kontroversielle politiske saker.

Det er vanlig at de store partiene stiller til valg med ordførerkandidater. Hvem som blir ordfører vedtas på det konstituerende møte i det nyvalgte kommunestyret eller fylkestinget, som skal avholdes innen utgangen av oktober måned i valgåret. Vanligvis er det en representant for det største partiet i kommunen som innehar ordførervervet. I kommuner med formannskapsmodell er ordførervalget i mange tilfeller avhengig av hvilke partier som er i stand til å få flertall i kommunestyret, men det er ikke uvanlig at oppslutningen om bestemte kandidater kan bryte med «normale» politiske eller partimessige skillelinjer. Personlige ferdigheter ofte kan tillegges mer vekt i lokalpolitikken enn skillelinjer av partipolitisk eller ideologisk karakter. Til forskjell fra hva som er tilfellet i kommuner med formannskapsmodell, er de partipolitiske skillelinjene klare i kommuner med parlamentarisk styringsmodell. Her vil rollen bli ivaretatt av ordførerkandidaten til det partiet eller den koalisjonen av partier som får byråds- eller fylkesrådsmakten etter valg.

Ved kommune- og fylkestingsvalgene i 1999, 2003 og 2007 ble direkte valg av ordfører forsøkt i en del av landets kommuner (henholdsvis 19, 33 og 50). Direkte valg av ordfører var imidlertid en forsøksordning, og ble ikke videreført ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011.

Ordførervervet er normalt en lønnet heltidsstilling, og i flere kommuner den eneste lønnede politiske heltidsstillingen.

Etter kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 skjedde det store endringer i fordelingen av ordførere mellom partiene. Høyresiden vant valget. De to store «ordførerpartiene», Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mistet henholdsvis 39 og 43 ordførere sammenliknet med valget i 2019, mens Høyre fikk 69 nye ordførere. Arbeiderpartiet hadde ordføreren i 37 av de 50 største kommunene etter valget i 2019, men bare i seks av disse kommunene etter valget i 2023.

På landsbasis fikk Arbeiderpartiet 22 prosent av stemmene og 31 prosent av ordførerne og Senterpartiet fikk 8 prosent av stemmene og 24 prosent av ordførerne. Høyre fikk 26 prosent av stemmene og 29 prosent av ordførerne og Fremskrittspartiet fikk 11 prosent av stemmene, men bare 4 prosent av ordførerne. Overrepresentasjonen av ordførere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan dels forklares med at disse partiene samarbeider med flere andre partier i kommunestyret enn det Høyre og Fremskrittspartiet gjerne gjør.

Dels bidrar forskjellen i antallet innbyggere mellom kommuner til at enkelte partier får relativt mange representanter i kommunestyrene sett i forhold til oppslutningen i befolkningen som helhet. Eksempelvis var Senterpartiet og Miljøpartiet de grønne valgets vinnere i 2019. Senterpartiet endte opp med 130 ordførere. Miljøpartiet de grønne, som hadde omkring halvparten så stor oppslutning som Senterpartiet, fikk bare én ordfører. Årsaken var at det var folk i byene, dermed i kommuner med relativt mange innbyggere, som stemte på Miljøpartiet de grønne, mens Senterpartiet fikk oppslutning blant folk i mindre kommuner – hvor det står færre velgere bak hver kandidat som velges inn i kommunestyret. På samme måte er Høyre et «byparti», som gjør at det normalt står betydelig flere stemmer bak en høyrerepresentant enn en kandidat fra Senterpartiet – som er «bygdepartiet» og dermed de mindre folkerike kommunenes parti.

Tallene viser at den politiske styrken til de ulike partiene varierer mellom kommunene, stort sett avhengig av deres størrelse. Etter valget i 2023 representerte imidlertid omkring 85 prosent av landets ordførere ett av de tre største partiene – Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre. Av de resterende 15 prosent av ordførerne i Norge kom 7 prosent fra de andre nasjonale politiske partiene og 8 prosent fra lokale valglister og felleslister.

Når det gjelder fordelingen av ordførervervene mellom kvinner og menn, er det fortsatt menn som dominerer, men andelen kvinnelige ordførere har økt over år. Etter kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2015 var 28 prosent av alle landets ordførere kvinner, mens andelen etter valget i 2019 var 35 prosent. I 2019 kom andelen kvinner i kommunestyrene for første gang i historien over 40 prosent i landet sett under ett.

• Norges politiske system
• kommune
• fylkeskommune
• kommunalt selvstyre
• kommune- og fylkestingsvalg
• formannskap