offer

Det ser ut til at offer har funnet sted i alle kjente kulturer gjennom historien. Formålet med den kontakten offeret oppretter, kan være forskjellig:

• å uttrykke takknemlighet (for eksempel når en del av den første avlingen ofres)
• å be om noe (alt fra materielle goder til syndsforlatelse)
• å sone moralske feil eller renses fra urenhet
• å få del i en guddoms vesen (for eksempel ved å spise noe som identifiseres med guddommen)
• å opprettholde eller fornye kosmos (ved å gjenta et offer som først ble utført av gudene i en mytisk urtid)

Det er praktisk talt ingen begrensninger med hensyn til hva som kan ofres. Det kan være gjenstander, mat eller levende vesener. Der det ble foretatt ofringer av hele dyr, som i antikkens Hellas, var det vanlig at prestene eller den generelle befolkningen fikk spise mesteparten av dyret. I andre tilfeller, som under israelittenes brennoffer, ble hele dyret brent.

Ofte blir det som ofres ødelagt for å markere at det er blitt overført fra dagliglivets til det helliges område. Fra før-kristen tid i Danmark er det for eksempel funnet store mengder våpen nedsenket i myrer og ødelagt på en slik måte at det må ha skjedd helt systematisk. Offergjenstanden kan også være ødelagt eller overført til guddommen ved hjelp av ild, for eksempel når et offerdyr brennes.

Dyr – og i enkelte religioner tidligere også mennesker – blir i det hele vanligvis drept når de ofres, men de kan også innvies til en guddom og beholde livet, men bli underlagt bestemte begrensninger (for eksempel å måtte oppholde seg ved gudens tempel).

Dyr- og spesielt menneskeofre kan ofte erstattes av andre gjenstander («substituttoffer»). Spesielle deigfigurer kan brukes i stedet for menneskeofferet, eller man kan bruke miniatyrfigurer laget av leire, metall eller papir. Offer som gis som takk til guden(e) kalles votiv-offer. Dette kan for eksempel være miniatyrfremstillinger av en kroppsdel som er blitt helbredet ved gudens hjelp. I Norge ble slike ofret i Røldal stavkirke (se votiv-kirke), dit pilegrimer kom for å bli helbredet inntil begynnelsen av 1800-tallet.

Ulike teorier om offerets opprinnelse, innhold og funksjon har stått sentralt i religionshistorisk forskning gjennom mer enn hundre år. De fleste teoriene har fokusert på ett aspekt av offeret, og har derfor vært noe ensidige. Lenge ble offeret sett på som en gave, enten som et forsøk på å bestikke eller kjøpe guddommens gunst, eller som et uttrykk for underkastelse og tilbedelse. Mot slutten av 1800-tallet ble det lagt vekt på offerets funksjon av å opprette kontakt mellom mennesker og guder, og at denne kontakten var et mål i seg selv; fra 1950-årene av har flere forskere forsøkt å forstå offeret som en gjentagelse av en urtidshandling som har til hensikt å fornye verden. Psykologiske tolkninger er også blitt fremsatt: offeret er et forsøk på å redusere angst, eller en måte å avlede aggresjon på (ved å overføre aggresjonen på en «syndebukk»).

I Norge ble tiende innført av Sigurd Jorsalfare rundt år 1120. Dette var en form for offer som ble gitt til kirken, som regel i form av naturalia eller penger. I Den norske kirke var dette tidligere en del av prestens inntekter. Presten hadde rett til offer på de store høytider og ved de kirkelige handlinger; dette ble forbudt i lov av 14. juli 1897. Etter lov av 1. januar 2021 om Kirkeordningen avgjør det lokale menighetsrådet om det skal tas opp offer eller foretas innsamling i kirken. Dette gis som regel i form av en pengegave (kollekt), som gjerne blir videreformidlet til kristelig veldedig arbeid.

• ritual
• religion
• brennoffer
• votiv
• tiende
• kollekt – pengeinnsamling

• Kirkeordning for Den norske kirke (Lovdata)