nordisk noir

Som i annen krim handler fortellingen i nordisk noir om en etterforsker som skal løse et kriminalmysterium, som regel en mordgåte, og som samtidig må håndtere turbulens i både sitt eget og andres liv. Etterforskeren er ofte i politiet, men kan også være for eksempel en journalist eller forfatter.

Et viktig kjennetegn ved nordisk noir er at fortellingen retter et kritisk søkelys mot forestillingen om Norden og sosialdemokratiet som et likestilt paradis. Denne fasaden blir gjennomskuet, mørke sider av samfunnsliv og politikk avsløres, og det uttrykkes ofte en bekymring for hvordan den sosialdemokratiske perioden i Norden har blitt avløst av en ny orientering mot globalisert kapitalisme og stadig større ulikheter siden 1980-tallet.

Estetikken i nordisk noir er preget av melankoli. Både bøkene, seriene og filmene kjennetegnes av mennesker og omgivelser som er kalde og bleke, stille og innadvendte, vakre men ensomme. Landskapene, enten de er rurale eller urbane, framstår som i en evig tilstand av høst eller tidlig vår. Noen ganger er det dyp vinter, men nesten aldri sommer. Fargebruken framhever blasse varianter av blått, grønt og grått, og lydbildet er ofte preget av en kjølig popmusikk. Denne betoningen av en melankolsk stemning gir nordisk noir et uttrykk som skiller seg fra andre trender og stilretninger i krimsjangeren, selv om handlingen er lett gjenkjennelig for et stort publikum både hjemme og ute.

Som en undersjanger av kriminallitteratur kan nordisk noir spores til de svenske romanene om detektiven Martin Beck, utgitt av Maj Sjöwall og Per Wahlöö i perioden fra 1965 til 1975. Det vises også ofte til danske Peter Høegs roman Frøken Smillas fornemmelse for snø (1992) som en viktig forløper. Svenske forfattere som fikk stor betydning for denne krimtrenden rundt årtusenskiftet, var blant andre Henning Mankell (med politietterforskeren Kurt Wallander), Håkan Nesser (med detektiven Van Veeteren), Stieg Larsson (med journalisten Mikael Blomqvist og hackeren Lisbet Salander) og Camilla Läckberg (med forfatteren Erica Falck og politimannen Patrik Hedström). I senere år har også den svenske bokserien om etterforsker Joona Linna av Lars Kepler (pseudonym for Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril) og de danske krimbøkene av Jussi Adler-Olsen oppnådd massiv internasjonal suksess.

En interessant fotnote i denne krimlitteraturens historie er utgivelsen av den norske romanen Mordet på maskinbygger Roolfsen av Maurits Hansen i 1840. Dette var ett år før Edgar Allan Poes novelle The Murders in the Rue Morgue (1841), som ofte blir regnet som den første moderne detektivfortellingen. Hansens roman hadde mange av de samme trekkene som senere skulle definere krim- og detektivsjangeren. Andre tidlige eksempler på krim i norsk litteratur som peker fram mot nordisk noir, er Arthur Omres Flukten fra 1936 og André Bjerkes Døde menn går i land fra 1947.

Internasjonalt anerkjent krimlitteratur fra Norge i vår tid inkluderer bøkene om Konrad Sejer av Karin Fossum, om Cato Isaksen av Unni Lindell, om Varg Veum av Gunnar Staalesen, om Hanne Wilhelmsen av Anne Holt, og ikke minst Jo Nesbøs verdensberømte bokserie om den alkoholiserte politietterforskeren Harry Hole.

En av TV-seriene som fikk stor betydning for undersjangerens gjennombrudd, var den danske Forbrytelsen (2007–2012), der Sofie Gråbøl spilte politiinspektør Sarah Lund. Serien gjorde seg bemerket for sin mørke tone og sin jevne vektlegging av intriger i politiske miljøer og de kriminelle handlingenes konsekvenser i livene til vanlige mennesker. Den danske og svenske samproduksjonen Broen (2011–2018) satte også et betydelig preg på nordisk noir som undersjanger, med Sofia Helin i hovedrollen som politietterforskeren Saga Norén. Både Forbrytelsen og Broen ble internasjonale suksesser som også har blitt gjenskapt som TV- og strømmeserier i ulike land.

I norsk serieproduksjon blir noen ganger Lilyhammer (2012–2014) karakterisert som nordisk noir, selv om den like gjerne kan kalles en svart komedie. Andre norske eksempler er krimserien Grenseland (2017) og den politiske thrilleren Okkupert (2015–2019). Det har også blitt laget nordisk noir på Island, med serien Trapped (2016–2021) som et kritikerrost eksempel, og i Finland, med serien Bordertown (2016–2019).

Også serier fra land utenfor Norden har blitt omtalt som nordisk noir. Eksempler på dette er britiske Fortitude (2015–2018), en grøsser som foregår på en fiktiv norsk øy i Arktis, Top of the Lake (2013–2017) fra New Zealand, som deler estetikk, men ikke tematikk med de nordiske eksemplene, og Fargo (2014–2022) fra USA, som er et krimdrama fra en skandinavisk-preget del av Nord-Amerika.

Betegnelsen nordisk noir har utviklet seg til å bli en betydelig faktor i salg av serier og film til et internasjonalt publikum og brukes i dag også om serier som ligger langt fra undersjangerens opprinnelige estetikk. Et eksempel er den amerikanske serien The Bridge (2013–2014), basert på Broen. Den blir noen ganger gitt merkelappen nordisk noir i markedsføring, selv om handlingen er flyttet til grensen mellom USA og Mexico og den rent estetisk ikke kan plasseres i undersjangeren.

Stieg Larssons Millennium-romaner ble filmatisert i Sverige som en trilogi (2009), og seriens første bok, Menn som hater kvinner (2005), ble også filmatisert i Hollywood av regissøren David Fincher som The Girl With the Dragon Tattoo (2011). Mye av filmen ble spilt inn i Sverige og noe i Norge.

Jo Nesbøs krimroman Snømannen (2007), en av bøkene om Harry Hole, ble også gjenstand for en Hollywood-filmatisering i 2017, filmet i Norge med Michael Fassbender i hovedrollen. Regien var ved svenske Tomas Alfredson, som tidligere hadde gjort seg bemerket med grøsseren La den rette komme inn (2008), basert på boken av John Ajvide Lindqvist. Nordisk noir i film og serier har mange estetiske og tematiske trekk til felles med grøsserfilmen, som har vært betydningsfull i norsk film etter 2000.

En tidlig forløper til nordisk noir i film og serier er Erik Skjoldbjærgs debutfilm Insomnia fra 1997. Denne detektivhistorien finner sted i et evig opplyst Nord-Norge midtsommers, der sola aldri går ned. Sammen med Pål Sletaunes debutfilm Budbringeren ble Insomnia valgt ut til deltakelse på filmfestivalen i Cannes, og det engelske begrepet NorWave ble brukt for å beskrive og markedsføre disse nye filmene fra Norge. Insomnia ble også tildelt begrepet film blanc av kritikere, som en illustrasjon av at den var en film noir-inspirert kriminalfilm med stikk motsatte visuelle kjennetegn.

• krim – film og serier
• krim – litteratur

• Andresen, Christer Bakke (2022). "Nordic noir and Nordic horror cinema". I Norwegian Nightmares. The Horror Cinema of a Nordic Country. Edinburgh: Edinburgh University Press.
• Bergman, Kerstin (2014). Swedish Crime Fiction. The Making of Nordic Noir. Milano: Mimesis International.
• Forshaw, Barry (2012). Death in a Cold Climate. A Guide to Scandinavian Crime Fiction. Houndmills og New York: Palgrave Macmillan.
• Rustad, Gry (2015). "Hva er nordisk noir?" På rushprint.no 11.08.2015.
• Solum, Ove (2016). "What is is about Nordic noir?" I Lothe og Larsen (red.), Perspectives on the Nordic. Oslo: Novus Press.
• Waade, Anne Marit (2017). "Melancholy in Nordic noir: Characters, landscapes, light and music". I Critical Studies in Television: The International Journal of Television Studies.