Napoleonskrigene

Napoleonskrigene var en fortsettelse av revolusjonskrigene (1792–1802), krigene mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner av europeiske makter. Disse krigene ble startet i kjølvannet av den franske revolusjon i 1789.

General Napoleon Bonaparte tok makten i Frankrike i 1799 etter et militærkupp. Han innførte konsulatforfatningen, og utnevnte seg selv til førstekonsul med eneveldig makt. I 1804 lot han seg krone til keiser. Napoleons maktovertakelse skjedde mens revolusjonskrigene pågikk, og de neste årene førte Napoleon en rekke kriger mot flere europeiske stater, som opptrådte i allianser kalt den første og den andre koalisjon.

Selv om det rår uenighet blant historikerne om når napoleonskrigene startet, har man tradisjonelt datert dem til freden i Amiens (1802), som regnes som slutten på revolusjonskrigene. Freden ble undertegnet mellom Frankrike og Storbritannia. Dette sikret et midlertidig balansepunkt mellom de europeiske maktene.

Etter freden i Amiens oppfattet Storbritannia konsolideringen av den franske innflytelsen i Nord-Europa (Belgia og Holland), Italia og Middelhavet som en trussel mot den politiske balansen i Europa, og en ny krig brøt ut igjen året etter freden. En ny koalisjon ble dannet 11. april 1805 av Storbritannia, Sverige, De to Sicilier (kongedømmene Napoli og Sicilia), Russland og Østerrike.

På land ble Napoleons hærer mer suksessrike. 20. oktober 1805, dagen før sjøslaget i Trafalgar, vant Napoleon en viktig seier mot Østerrike ved Ulm. Den ble fulgt av en ny seier i Austerlitz 2. desember mot en samlet østerriksk/russisk hær. Freden i Pressburg 26. desember 1805 tvang Østerrike til å overgi viktige byer og områder som Venezia, Hannover og Tyrol til Napoleon og hans allierte. I kjølvannet av denne militære suksessen invaderte den franske hæren Napoli, og Napoleon dannet Rhinføderasjonen, som oppløste Det tysk-romerske riket 12. juli 1806. Rhinføderasjonen svekket det habsburgske dynastiet samt andre tyske riker som Preussen og Sachsen betraktelig.

Russland, Storbritannia, Sverige, Preussen og Sachsen dannet en ny militær allianse 1. oktober 1806 (den fjerde koalisjonen), som ble raskt beseiret etter den franske seieren i Jena 14. oktober. I slutten av oktober okkuperte Napoleon Berlin, og i slutten av november Warszawa. På vei mot Moskva møttes de russiske og franske hærene i det blodige slaget ved Eylau 7.–8. februar 1807, et slag uten klar seierherre, og i slaget ved Friedland 14. juni ved Königsberg; en av Napoleons største triumfer.

Freden i Tilsit den 7. juli 1807 gjorde slutt på koalisjonen og førte til en viktig omveltning av det politiske kartet i området med dannelsen av hertugdømmet Warszawa, kongeriket Westfalen og kongeriket Holland på bekostning av Preussen. Disse nye rikene ble under indirekte fransk kontroll. Tsaren på sin side aksepterte å delta i handelsblokaden av Storbritannia. Med et isolert Storbritannia, og et Europa ryddet for motstandere, vendte Napoleon blikket mot Spania.

I mai jaget en britisk-portugisisk hær franskmennene bort fra Portugal, og under ledelse av hertugen av Wellington fortsatte de mot Madrid, hvor Joseph ble nødt til å flykte. Våren 1812 dannet Russland og Sverige en ny militær allianse (den sjette koalisjonen). Napoleon samlet da en stor hær, 600 000 mann fra Frankrike, fra de nyannekterte departementene og fra vasallrikene. Forberedelsene ble gjort i all hast siden Napoleon planla et kortvarig felttog. Hærens ekstremt sammensatte karakter, mangelen på utstyr og særlig hester, samt at elitestyrkene ble mobilisert i Spania for å stoppe Wellingtons hær, skulle bli fatal for Napoleon. I hovedsak møtte felttoget mot Russland kun sivil motstand; den russiske hæren nektet å møte invasjonshæren i slag. Slaget ved Borodino 7. september endte uavgjort.

Sykdom og massiv desertering reduserte Napoleons hær med en fjerdedel av styrken innen han kom til Moskva 14. september 1812. Hovedstaden var tom for folk og mat, og uten å ha møtt sin fiende på slagmarken, så Napoleon seg nødt til å ta veien tilbake til Paris. Hæren som forlot Russland midt på den kalde vinteren, under harselering av russerne, var blitt redusert til 18 000 mann. Da keiseren krysset Elben, gjorde flere tyske og danske byer opprør. Overalt hvor Napoleons autoritet hadde vært svakest, blusset opprøret opp, som i Spania og Sør-Italia. Snart ble en ny koalisjon opprettet. Preussen, Østerrike, Sverige, Storbritannia, Russland og flere tyske provinser marsjerte mot Paris.

I Leipzig 16.–19. oktober 1813 ble Napoleons siste hær beseiret. Vinteren 1813–1814 landet britene i Italia samtidig som østerrikerne invaderte de nordlige områdene av landet. Tidlig i 1814 krysset de engelske og østerrikske hærene den franske grensen. I mars 1814 var østerrikerne i Lyon og britene i Bordeaux. Prøysserne marsjerte mot Paris, som kapitulerte 30. mars 1814. Den 20. april ble Napoleon sendt i eksil på øya Elba. Paristraktaten ble signert 30. mai 1814 og gav Frankrike tilbake de opprinnelige grensene fra 1792.

Napoleon ble ikke lenge i eksil, og 1. mars 1815 kom han til Provence med ambisjon om å gjenvinne makten for å beseire fiendene sine. På vei til Paris samlet han en ny hær samtidig som Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen allierte seg 30. mars (den sjuende koalisjonen). Napoleon møtte sin skjebne i slaget ved Waterloo 18. juni 1815, hvor han ble beseiret av Wellington og den prøyssiske generalen Gebhard von Blücher.

Keiserens tilbakekomst hadde vart hundre dager, men 22. juni måtte han abdisere for godt. Napoleon ble sendt til Sankt Helena, en øy i Sør-Atlanteren. Den andre Paristraktaten, signert 20. november 1815, ble strengere for Frankrike, som gikk tilbake til sine grenser fra 1790, og store deler av landet forble okkupert fram til 1818.

• Napoleon Bonaparte
• Napoleonstiden
• Norge under Napoleonskrigene