Mystikk er i religion en betegnelse på en opplevelse av forening med Gud eller tilværelsens dypeste, innerste virkelighet. Til forskjell fra tro i betydningen å holde noe for sant, for eksempel Guds ord slik det kommer til uttrykk i Bibelen, er mystikk derfor en erfaring av nærhet til eller enhet med det guddommelige.
Hvor mye vekt den enkelte religionen legger på mystikk, er avhengig av religionens lære for øvrig. Både buddhismen og mange retninger innen hinduismen, for eksempel vedanta og yoga, forutsetter en direkte opplevelse av det som oppfattes som tilværelsens dypeste virkelighet. Det samme gjelder mystikere i senantikken, som Plotin (205–270 evt.). I islam er mystikken derimot stort sett begrenset til sufismen.
Det framlegges ofte at mystikken i de ulike religionene har mange fellestrekk. Det legges da vekt på det uutsigelige, på dette «noe» som overgår alt vi kan forestille oss. Mange har derfor ment at mystikken er det som er felles for de ulike religionene, at den er «religionen i religionene».
På tross av fellestrekkene er den religiøse mystikken også bestemt av hver enkelt religions lære. Oppfatningen av for eksempel guddommens karakter vil dominere tolkningen av opplevelsen. Den vil også være bestemmende for de forventningene som går forut for opplevelsen, og dermed sette sitt preg på opplevelsens erkjennelsesmessige side. Selv om mystikk derfor kan sies å være et grunnleggende aspekt ved religion i sin alminnelighet, vil den samtidig være spesifikk for hver enkelt religion.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.