Musikkestetiske spørsmål har en historie helt tilbake til antikken hvor filosofier som Pythagoras, Platon og Aristoteles framsatte teorier om musikkens egenart og funksjoner. Vårt eget musikkbegrep stammer fra det greske mousiké, et begrep som innebar at musikken ble sett på som en måte å erkjenne virkeligheten på. Denne virkelighetsforståelsen innebar at det var en bestemt tallmessig orden som lå til grunn både for musikken og tilværelsen. Filosofen Pythagoras utviklet denne teorien om musikk og tall som kom til å prege antikkens musikkfilosofi. Musikken fikk også en viktig plass i pedagogikk og oppdragelse, samt i den daglig mentalhygienen, som en form for musikalsk egenomsorg. Fra antikken fikk vi også ideer om musikken som en form for mimesis, det vil si at musikken kunne etterlikne psykologiske tilstander. Ut fra dette fikk vi også etoslæren som ville vise at ulike skalaer kunne beskrive bestemte karakterer eller sjelstilstander.
Opp gjennom historien ble etoslæren kritisert. Likevel ble spørsmålet om hva musikken uttrykker eller hva som er innholdet i musikken et viktig musikkfilosofisk spørsmål som fortsatt diskuteres i dag, eller forskers på i musikkpsykologien eller i andre av musikkvitenskapens delområder.
I diskusjonen om hva musikken uttrykker dannet det seg en motsetning mellom de som mente at musikken hadde et innhold som kunne påvirke oss og de som la vekt på at musikk bare var et spill med toner, klang og rytme, og altså ikke noe som pekte utover seg selv.
I musikktenkningens historie på 1600- og 1700-tallet møter vi filosofer som René Descartes (1596–1650) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og komponister som Jean-Philip Rameau (1683–1764). Descartes skrev i sitt Musikk-kompendium fra 1618 at «Musikkens basis er lyd; dens mål er å behage og vekke forskjellige følelser i oss». Den franske komponisten Rameau ville forklare musikkens virkninger ved å lage et skille mellom de subjektive sidene ved musikkopplevelsen og hva som var objektivt og registrerbart. Rameau mente også å se en sammenheng mellom sin egen harmonilære og musikkens vesen, ved å vise til vibrasjoner som kunne måles og uttrykkes ved hjelp av matematikk. Rousseau laget et skille mellom kunst og vitenskap og var opptatt av den betydning musikken kunne ha, ikke bare musikkens sansemessige og fysiske virkninger.
Etter at estetikken oppstod som filosofisk disiplin mot slutten av syttenhundretallet, forsøkte man å beskrive hva kunst og musikk kunne uttrykke og som teologi, filosofi eller andre vitenskaper ikke kunne si noe om. Nå formulerte man teorier om at musikken ikke imiterte noe utenommusikalsk, men at den var viktig i seg selv. Dermed fikk instrumentalmusikken større betydning og melodien fikk en ny ekspressiv rolle.
Viktige filosofer på denne tiden var Immanuel Kant (1724–1804) og Arthur Schopenhauer (1788–1860). Kant betonte at man skulle lytte til musikk uten noen bestemte interesser eller nyttebetraktninger. Dette var med på å legge grunnlaget for en formal- eller autonomiestetikk som fikk sin fortaler i musikkritikeren Eduard Hanslick (1825–1904). Hanslicks bok Vom Musikalisch-Schönen (1854) fikk stor betydning for ettertiden. Boken var et polemisk skrift rettet mot datidens heteronomiestetikere, de som mente at musikalsk mening var avhengig av noe utenfor selve musikken. Schopenhauer var representant for en romantisk musikkestetikk som mente at musikken kunne uttrykke noe «uutsigelig». Han så musikken som uttrykk for den ultimate virkeligheten som ligger under verden slik vi oppfatter den. Musikken kunne uttrykke en slags underliggende «verdensvilje».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.