muisca

Høylandsområdene i rundt 2600 meters høyde i Andesfjellene i Colombia er rike på naturresurser, har god jord og nyter et godt klima. Flere steder finnes det opptil to tusen år gamle spor etter fast bosetting og intensivt jordbruk. Disse folkene er muiscaenes forløpere. Fra år 1200 finner vi rester av tallrike bosetninger over hele det såkalte kundiboyakanske høylandet (altiplano cundiboyacense), et område i det nordøstre Colombia på cirka 25 000 kvadratkilometer som stadig utgjør landets økonomiske tyngdepunkt (provinsene Cundinamarca, Boyacá og Santander). Funnmaterialet forteller også om avansert håndverk, livlig handel med utenverdenen og tette og hierarkiske forbindelser mellom bosetningene. Tre av dem skiller seg ut da de tjente som seter for en type arvelig, teokratisk makt.

På topp i muisca-konføderasjonen sto to overkonger kalt zipa og zaque, samt en figur kalt iraka hvis autoritet også hvilte på å være megler. De var alle tre en type gudekonger som inkarnerte solen. Irakaen var samtidig etterkommer av kulturhelten Bochica som blant annet lærte menneskene å veve. Da det største soltempelet også lå i hans by Sugamuxi (i dag: Sogamoso) sammenlignet spanierne ham med paven. Zipaen sto i sentrum for muiscaenes mest kjente ritual. Dekket av gullstøv over hele kroppen, utstyrt med rike gullsmykker og flankert av rikets fremste krigere og prester ble han rodd ut i Guatavita-sjøen for å rense kroppen og ofre gullet til ære for solguden Sué. Denne hendingen er etter all sannsynlighet opphavet til myten om El Dorado (spansk: den forgylte).

I kraft av å dele religion, språk og økonomi ble muisca oppfattet som en kulturell og politisk enhet av omverdenen. De to overkongene sto hver i spissen for 5–6 provinser som ble styrt av en zybyn. Provinsene besto i sin tur av kanskje 100 klaner (uta), hver styrt av en høvding (cacique). Utenfor områdene som permanent lå under zipa og zaque (irakaens område lå under zaque), fantes et sett uavhengige zybyner som snart var alliert med den ene og snart den andre. Zipa, zaque og iraka sto altså øverst i et hierarki av løst allierte konger og høvdinger. Vi må tenke oss at det meste av det vi kaller «politikk» ble drevet i et slekts- og religiøst basert språk. Det fantes også en type straffelov, oppkalt etter zipaen Nemequene (1490–1514). Nemequenes lov ga like, men drakoniske, straffer for samme overtredelse innen samme stand.

Zipaen holdt til i Bacatá (der Bogotá ligger i dag) og zaqueen i Hunza (i dag Tunja) omtrent 130 km nordøst for Bogotá. De to stedene er naturlige sentra for langstrakte våtmarksområder. Her hadde muisca utviklet et rikt og variert jordbruk. Mais, poteter, bønner og tomater var de viktigste grødene på denne høyden. Samtidig ble det dyrket maniok, søtpoteter og bomull på lavere høyder og poteter og quinoa på høydene over. Muisca drev også utstrakt handel med en rekke andre folk i lavlandene rundt det cundiboyakanske høylandet. Høylandet hadde også rike forekomster av smaragder, gull og salt. Blant naboene var muisca kjent som «saltfolket». Dette «vertikale byttesystemet» ble bundet sammen i et nettverk av små og store markeder. Man anslår at muisca-konføderasjonen kan ha hatt en befolkning på mellom en halv og to millioner mennesker. Spanierne oppfattet muiscaene som et folk av handelsmenn og jordbrukere mer enn som imperiebyggere og krigere.

En bosetning kunne ha opptil 100 hus. Husene var runde eller rektangulære og bygget av solid stokkverk med leirklining (bohío). De lå plassert på plattformer ettersom våtmarkene ble hyppig oversvømt. Templene var bygd på samme måte. Husene til klanlederne lå midt i bosetningene og var gjerne større og hadde flere vinduer. Adelens hus hadde finere inventar, og sengene hadde flere og finere tekstiler, men alt i alt framsto samfunnet som ganske egalitært. Bosetningene lå så tett at spanierne kalte muiscaenes land for «festningenes dal» (valle de los alcázares).

Muisca var et matrilineært samfunn. Kongers og klanlederes etterfølgere var deres søstersønner. På den annen side antar man at retten til å dyrke en åker ble fordelt i farslinjen. Det var stor grad av seksuell frihet, men bare før ekteskapet. Kvinner hadde en høyere og mer synlig plass i muiscasamfunnet enn hos de spanske kolonisatorene.

Samfunnet var likevel klart rangordnet. Klesdrakt og hårfrisyre fortalte hvem du var, adelen benyttet lange kjortler og kjoler mens kvinner av folket gikk i knekorte skjørt. Tekstil- og keramikkarbeid var av høy kvalitet og bomullstepper tjente ofte som betalingsmiddel. Metallarbeid var også viktig. Særlig den utbredte bruken av gull til smykker, ornamentikk og endog som mynt tiltrakk seg spaniernes oppmerksomhet.

Vi vet ikke så mye om graden av yrkesspesialisering, men må anta at mye håndverk skjedde i hushold hvor dette gikk i arv. Prestene kunne først tre inn i sin stand etter tolv år i lære. Sannsynligvis ble adelens sønner underkastet tilsvarende disiplin for å bli elitesoldater eller offiserer. Alle gutter av folket måtte trene i flere år for å bli krigere. Unge gutter ble plukket ut fra tidlig alder for å bli ofret ved viktige begivenheter. De to storkongene lå ofte i krig med nabofolk (særlig erkefienden panche eller tolima i sør), eller med hverandre, om kontrollen med zybunene.

Muisca levde i en mytisk verden med uklare skiller mellom menneskelige, guddommelige og naturlige krefter. Man forestilte seg en skapergud (Chiminigagua), men i det daglige var det solguden Sué og månegudinnen Chía man forholdt seg til. Kanskje enda viktigere var morsgudinnen Bachué. Bachué steg opp av Iguaque-sjøen (nær Hunza) med sin tre år gamle sønn. Da gutten ble stor giftet hun seg med ham. Hver gang hun ble gravid fikk hun fire eller seks barn og slik ble hun alle muiscaers mor. Da hun døde, forsvant hun og sønnen ned i sjøen igjen i form av to slanger. Bochica var en budbringer fra Chiminigagua som brakte sivilisasjonen (jordbruket, vevkunsten, og så videre) til verden. Det var også han som drenerte våtmarkene rundt Bogotá. Med et velrettet øksehogg åpnet han et elveløp sørover til kanten av høylandsplatået der den 132 meter høye Tequendama-fossen i dag kaster seg ut. Det fantes videre en rekke guder som representerte regn, torden og fruktbarhet samt aktiviteter som sport, kunst og dans.

Livet ble regulert av hyppige ofringer, fester og pilgrimsvandringer til ære for maktene og nettopp på de hellige stedene det ble fortalt om i de mytiske fortellingene. Hver bosetning hadde et tempel som huset avdøde, mumifiserte stormenn foruten prester og prestelærlinger. Det fantes også en type sjamaner som gjerne levde som eneboere på steder med særlig kraft (grotter, vann). Som offergaver benyttet man mat, drikke, små figurer av mennesker eller dyr i gull (tunja), samt levende dyr. Ved større begivenheter ble det også ofret unge gutter (moxa), men det er usikkert hvor utbredt menneskeofring var. I seremoniene ble foruten maisøl (chicha) og tobakk også benyttet psykedeliske stoffer som koka og blad fra yopo-treet som man handlet inn fra lavlandet i øst.

Tiden ble regulert av en kalender med tre ulike sykluser, et «jordbruksår» med 12 (synodiske) måneder, et «presteår» på 37 (synodiske) måneder og et «standardår» på 20 (sideriske) måneder. Muisca opererte med tallsystem basert på 10 og 20 og hadde egne tegn for tallene fra én til ti, men det fantes ikke noe skriftsystem. Kalenderen bandt sammen jordbruk, historie og religion. I muntlige tradisjoner holdt man rede på tiden mange generasjoner tilbake.

Bogotá ble grunnlagt 6. august 1537 av den spanske erobreren Gonzalo Jiménez de Quesada etter forholdsvis lett å ha beseiret den siste zipaen Zaquesazipa og zaqueen Aquiminzaque. Som så mange andre folk i Amerika ble muiscaene raskt sterkt desimert av sykdommene fra den gamle verden og områdene deres ble kolonisert. De beste jordbruksområdene ble til spanske gods, mens muisca ble samlet (reducido) i egne reservat-lignende områder (resguardos). I samsvar med misjonspolitikken Spania førte skulle dog befolkningen kristnes og helst på deres egne språk. Dermed utarbeidet misjonærene grammatikker og ordbøker på chibcha. Mellom 1580 og 1770 var chibcha anerkjent av staten og i daglig bruk i kolonien Ny-Granada, som Colombia da het.

I 1770 ble det forbudt å gi undervisning på chibcha. Da var allerede storparten av muisca-folket oppblandet med kolonistene. Muisca lever hovedsakelig videre i colombiansk folkekultur, for eksempel i matlaging, dans og sport.

Rundt år 1920 oppsto det i Colombia (som i Latin-Amerika forøvrig) en kulturell bevegelse (Movimiento Bachué) for å revitalisere førspansk kultur. I løpet av de forutgående 100 år med Colombia som egen nasjonalstat hadde muisca og de andre urfolkene i Ny-Granada mistet det meste av sine områder (resguardos indígenas) og tapt sin politiske status som egne folk under Kronen. På 1970-tallet begynte den colombianske staten å reversere den kulturelle ensrettingen og anerkjenne de førkolumbiske folkene som urfolk. I pakt med grunnloven av 1991 nyter nå i alt 87 ulike grupper et visst selvstyre under sine egne ledere.

I 2002 opprettet en rekke grupper av muisca i Bogotá og Tunja en felles instans kalt Cabildo Mayor del Pueblo Muisca, som jobber for å vinne økt interesse og respekt for muisca-arven. I et lokalsamfunn i utkanten av Bogotá (Bosa) er det satt i gang undervisning på muisca. Det har også lykkes muisca-grupper å stanse planer for å drenere sjøer og myrområder med henvisning til deres rolle i muisca-kultur. På den annen side har den interne politikken vært preget av sterke rivninger om lederskap.

• amerikanske urfolk
• søramerikanske urfolk
• Colombias historie