moderne engelsk

Alt i middelengelsk hadde innflytelsen fra fransk åpnet veien for lån direkte fra latin. I humanismens og renessansens tidsalder økte slike lån voldsomt i antall. Stilt overfor oppgaven med å bruke engelsk på stadig nye områder og å gi uttrykk for nye tanker og erkjennelser, brukte mange forfattere latin som lånekilde og mønster i et bevisst forsøk på å «berike» det engelske språket og bringe det opp til det klassiske språkidealet. I samme retning virket den svært omfangsrike oversettelseslitteraturen fra latin.

En modererende virkning kom fra en puristisk bevegelse som kjempet mot den utbredte latiniseringen, men opptaket av latinske ord i engelsk har fortsatt fram til i dag.

Låneprosessen ble lettet ved at tidligere lån dannet mønster for tilpasningen av nye innlån. For eksempel var det lånt inn en mengde franske ord med endelsen -té, som i engelsk ble -ty, og som er utviklet fra akkusativformen av latinske substantiver på -tas. Engelsk tilpasser derfor uten videre latinske ord på -tas ved å gi dem endelsen -ty, for eksempel latinsk celeritas til engelsk celerity. På samme måte blir frequentia tatt inn som frequency og considerabilis som considerable.

Dette har gjort at latinske ord lett kan lånes inn i engelsk. For å kunne utnytte denne muligheten, og til dels også å kunne forstå og korrekt bruke mange av de eksisterende latinske lånordene, er man avhengig av en viss fortrolighet med latin. Det har hatt betydning at de klassiske språkene tradisjonelt har hatt en sterk stilling ved engelske universiteter og høyere skoler. Det store antallet franske og latinske lånord fra gammelt av, sammen med engelskens globale utbredelse, har bidratt til å gjøre engelsk svært åpent også for andre lån i alminnelighet, og ord fra de forskjelligste av verdens språk finner derfor stadig veien inn i engelsk.

Det engelske ordforrådet har dermed fått et stort omfang. Det store flertallet av ordene har latinsk og fransk opprinnelse; selv i et utvalg av 20 000 mer allment brukte ord er under 20 % av germansk opprinnelse. Telles derimot alle ordene i et stykke sammenhengende tale eller skrift, blir bildet et helt annet: over 70 % er i slik språkbruk av germansk opprinnelse, ettersom de mest vanlige ordene ofte vil være germanske. Det bør imidlertid tilføyes at mange, særlig de eldste, av de franske lånordene er blitt like «engelske» som de germanske ordene.

Forskjellen mellom opprinnelsesspråkene til engelske ord har ført til en konflikt mellom germanske og latinske betoningsprinsipper, og gjør det ofte umulig å se på et ords form hvorledes det skal betones. Mange ganger har avledninger av samme ord innbyrdes forskjellig betoning, for eksempel fundament, fundamental, fundamentality. En annen følge av ordforrådets blandede opprinnelse er at begreper som betydningsmessig hører sammen, og som i andre germanske språk gjerne uttrykkes ved avledninger av en felles stamme, ofte blir dekket av innbyrdes uavhengige ord, som holy (hellig), saint (helgen), sanctity (hellighet).

I tidlig nyengelsk befestet den nye skriftstandarden sin stilling som riksmål, og ble utviklet mot større uniformitet. Viktige faktorer i denne utviklingen var boktrykkerkunstens utbredelse og bibelspråkets innflytelse over hele landet og i alle samfunnslag.

En avgjørende innsats for å normalisere og regulere språkbruk og ortografi ble gjort på 1700-tallet av opplysningstidens menn, igjen i tilknytning til klassiske forbilder. Hovedstadens og universitetenes språk ble etter hvert utbredt som dannet talespråk også i provinsen, selv om dialektvariasjon i uttale fortsatte. Dialektene ble trengt tilbake til en sosialt mindre prestisjefylt stilling, og kløften mellom dannet og vulgært talespråk ble svært utpreget.

De forandringene i språkstrukturen som hadde begynt i middelengelsk, fortsatte, inkludert den langt fremskredne reduksjonen av bøyningssystemet. Også det som stod igjen av de svekkede endestavelsene, falt snart helt bort. Følgen av at ordformene dermed ofte ikke gir uttrykk for grammatiske funksjoner eller for ordklasser (mange substantiver og verb får samme form, for eksempel smoke (røyk, å røyke), love (kjærlighet, å elske)), er blitt en svært stor frihet til å bruke samme ordform i flere funksjoner.

Det forenklede bøyningssystemet som er blitt stående, betyr ikke at engelsk er et språk «nesten uten grammatikk». Over nevnes noen av de uttrykksmidlene som overtar endelsenes funksjon. I nyengelsk kommer også en rekke andre konstruksjonstyper i fast bruk, for eksempel bruken av to do som hjelpeverb i spørsmål og ved negasjon (I don't sing. Do you sing?), og progressivt aspekt, det vil si I am singing i motsetning til I sing.

I uttalen foregikk det mellom 1400- og 1700-tallet en serie viktige lydendringer som gjaldt de lange vokalene, kjent som Det store vokalskiftet eller The Great Vowel Shift.

For eksempel fikk ord som i middelengelsk ble uttalt med lange monoftonger, som [li:fe], [sle:p], [go:s] og [na:me], på denne måten sin moderne uttale med diftonger, det vil si [laif], [sli:p], [gu:s] og [neim]. Rettskrivningen har imidlertid ikke fulgt med i denne utviklingen. Den representerer ennå den middelengelske uttalen: life (liv), sleep (søvn), goose (gås), name (navn). Mye av den påfallende mangelen på samsvar mellom uttale og skrift i engelsk kan føres tilbake til disse lydendringene.

Den samme konservative stavingen forklarer for eksempel skrivemåter som sight [sait] og might [mait], hvor gh er bevart til tross for at den h-lyden (jamfør tysk Sicht, Macht) som den opprinnelig stod for, er forsvunnet. Mange av skriftbildene reflekterer gamle skriftvaner; i house [haus] og mouse [maus] er for eksempel ou den middelengelske skrivemåten for lang u (tilsvarende norsk hus, mus), som i nyengelsk ble [au].

Hensynet til etymologisk samhørighet mellom ord selv om de har fått forskjellig uttale, har også virket i samme retning. Det har fra tid til annen vært fremmet forslag til forenkling og rasjonalisering av den engelske stavemåten. Et eget selskap, The Simplified Spelling Society, ble stiftet på 1800-tallet for å arbeide for denne saken. Hittil har imidlertid ingen konkrete forslag vunnet alminnelig tilslutning.

• engelsk