miskito

Arkeologisk funnmateriale tyder på at de eldste boplassene langs kysten var få og sesongbetonte. Fast bosetning var konsentrert til breddene av de store elvene som løper fra høylandene i vest og østover til havet. Forfedrene til dagens miskitoer holdt til langs Coco-elva som i dag danner grensen mellom Nicaragua og Honduras. Folk levde av fangst, fiske og tropisk hagebruk (maniok), samt sesongmessig vandring til kysten der det ble utvunnet salt og jaktet på havskilpadder.

Muntlige tradisjoner forteller at miskitoene nedstammer fra patriarken Miskut og at hans folk kom sørfra til Coco-elva. Spanske kilder fra cirka år 1500 lister opp rundt 40 «nasjoner» med tilhold i områdene som i dag er det nordøstre Nicaragua og sørøstlige Honduras. Inne i dette tallet ligger også nabogrupper som sumo (myangma), matagalpa, cacaopera og rama. De spanske erobrerne klarte imidlertid aldri å kontrollere de regnfulle og ugjestmilde områdene langs den karibiske kysten. Koloniene Honduras og Nicaragua forble konsentrert til områdene langs Stillehavskysten, hvor jordbruket hadde lettere kår.

Fra og med rundt 1630 har vi vitnesbyrd om vedvarende handelskontakt mellom miskitoer og engelske og nederlandske pirater, samt en rekke eksempler på at rømte, afrikanske slaver slo seg ned og ble integrert i lokale bosetninger. Med dette ble samkvemmet med Karibien stadig viktigere for miskitoene og man adopterte europeiske politiske tradisjoner. Rundt år 1650 ble det etablert et arvelig moskito-kongedømme rundt år 1650. Monarkens makt var begrenset til å være et instrument for en felles utenrikspolitikk for forøvrig selvstyrte og ofte rivaliserende bosetninger. I kraft av sin rolle som strategisk alliert for regionens sjømakter inntok miskitoene dessuten rollen som dominerende part overfor sine nære naboer sumu og rama.

I 1740 inngikk miskitokongen en vennskapstraktat med England. England betraktet Miskitokysten som et britisk protektorat. På 1820-tallet ble Nicaragua og Honduras selvstendige stater, men først i 1894 kom de karibiske delene av disse nye latinamerikanske republikkene under sentralmaktens kontroll.

I takt med sin karibiske orientering ble miskitokysten for det meste kristnet av anglikanske og moraviske (herrnhutiske) misjonærer. Moravia-kirken (iglesia morava) etablerte seg i 1849. Med sin sterk desentraliserte struktur og sin uavhengige stilling i maktkampene mellom England og Spania vant den etterhvert en fremherskende stilling blant miskitoene, ved siden av den katolske kirke og rester av opprinnelige religiøse forestillinger.

Etter perioden som kongedømme gikk Miskito-kysten inn i en tid hvor økonomien ble stadig mer dominert av nordamerikanske selskaper. Kompaniene organiserte den viktige handelen med maritime ressurser og anla plantasjer for skogsdrift (mahogni, furu), sukkerrør og bananer. Miskitosamfunnene ble del av en konjunkturavhengig global økonomi.

Mennene hadde alltid vært mye borte fra landsbyen i forbindelse med fangst og havfiske, nå ble de sesongarbeidere for kompaniene. Kvinnene tok seg av hagebruk og barneoppdragelse. Mens miskitosamfunnet fra gammelt av var patriarkalsk, ble det fra nå av stadig mer matrifokalt (kvinner dominerer husholdet) om enn menn dominerer i relasjonene utad.

Byen som i dag regnes som miskitoenes hovedstad i Nicaragua, Bilwi (spansk: Puerto Cabezas), ble til i 1921 som utskipningshavn for det amerikanske selskapet Bragman’s Bluff Lumber and Fruit Company. I 1926 var dette kompaniet Nicaraguas største arbeidsgiver med 2000 ansatte. Kompani-tiden varte til ut på 1960- og 70-tallet da mye av skogen var uthogd. Bananplantasjene hadde bukket under 20 år tidligere på grunn av pest. I dag er fangst og eksport av havskilpadder, hummer og sjømat de viktigste næringsveiene. Disse virksomhetene er sterkt truet av overbeskatning og ofte drevet av entreprenører og investorer utenfra, herunder de spansktalende delene av Nicaragua og Honduras.

Parallelt med kompanitiden i økonomien ble miskitoenes områder også politisk integrert i Nicaragua. Det statlige nærværet var imidlertid svært begrenset inntil sandinistrevolusjonen i 1979. Mens diktaturet til familien Somoza (1936-1979) hadde latt landets atlanterhavskyst utvikle seg i fred for sentralmyndighetene i Managua, ønsket de nye makthaverne i det det sosialistiske partiet FSLN å bryte båndene til USA og de amerikanskeide kompaniene. Sandinistene tok det for gitt at landets urfolksgrupper anså seg selv som deler av det samme, nicaraguanske folk. Det ble imidlertid raskt klart at for miskitoer, sumuer og ramaer betød revolusjonen sterkt økt sentralstyring fra Managua og økt press fra samfunnet på Stillehavskysten.

FSLN forsøkte å stable på bena et nytt lederskap i form av en egen organisasjon for urfolkene (MISURASATA), men i løpet av kort tid dro to av dens ledere (Steadman Fagoth og Brooklyn Rivera) over grensene til Honduras og Costa Rica og sluttet seg til kontrarevolusjonære opprørere (kalt contras). Med dem flyktet rundt rundt 15 000 miskitoer over Coco-elva til leire i Honduras.

Konfliktene mellom FSLN og urfolkene på Costa Atlántica, som områdene i øst gjerne kalles i Nicaragua, innbefattet også en grunnleggende dragkamp om jordressursene i innlandet, mellom kystbefolkningen (urfolk i nord og kreoler i sør) og spansktalende småbønder fra Stillehavskysten på jakt etter jord. I 1987 vedtok FSLN-regjeringen en selvstyrelov. Provinsen Zelaya, som omfattet alt land øst for vannskillet, ble delt i to regioner. I nord ble Bilwi (da kalt Puerto Cabezas) hovedstad for en miskito-dominert autonom region. I sør ble Bluefields sentrum for en kreol-dominert autonom region. I 1990 falt FSLNs regjering, men ordningen med to selvstyrte områder er beholdt.

Selvstyreordningen i Nicaragua regnes ofte som et av de første eksempler på moderne latinamerikansk flerkulturell urfolkspolitikk. Siden 1990-tallet har imidlertid konfliktene mellom ekspanderende småbønder og tømmerselskaper fra Stillehavskysten og urfolkene ved Atlanterhavskysten tiltatt under skiftende regjeringer i Managua. Konflikter om rettigheter til jord og skog er flere ganger klaget inn for Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen. Samtidig har disse sakene (Awas Tingni vs. Nicaragua) vært sentrale i å hjemle kollektive eiendomsrettigheter i internasjonal lov.) I 2013 avsatte Honduras et område på 6500 kvkm som kollektivt eid av moskitobosetninger.

Språket miskitu er dagligspråk for rundt 68 000 mennesker i Honduras og Nicaragua. Det tilhører språkfamilien misumalpa, som også omfatter språket til nabogrupper som sumu (myangma) samt de to utdødde språkene matagalpa og cacaopera (som ble talt i El Salvador). Det er uenighet om hvorvidt misumalpaspråkene kan grupperes inn i chibcha-familien med tyngdepunkt i Panama og Colombia.

Miskitu er sterkt influert av engelsk og tysk. Det har ingen fast skriftnormal og det finnes lite skriftlig litteratur utover Bibelen. Både Honduras og Nicaragua anerkjenner miskitu som offisielt språk på lokalt nivå. Det finnes rundt 20 tospråklige (spansk og miskitu) grunnskoler

• Honduras' befolkning
• Nicaraguas' befolkning
• amerikanske urfolk