makt

En enkel beskrivelse av makt er gitt av statsviteren Robert A. Dahl: «A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort.» Makt er dermed at A kan påvirke hva B gjør, men også at A kan hindre B i å gjøre bestemte ting, som å skulke skolen, gjøre opprør, melde Norge inn i EU eller angripe en nabostat.

En eldre definisjon av makt ble formulert av sosiologen Max Weber: «Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»

Makt finnes overalt i samfunnet og er til stede som mulighet i de fleste menneskelige forhold. Et maktforhold mellom to aktører omfatter tre elementer:

1. A inngår i en relasjon til B
2. A handler ut fra et mål, en hensikt eller en interesse
3. As handling påvirker B, slik at B gjør noe som A ønsker

Makt kan utøves gjennom forbud og påbud, men også gjennom trusler og forventninger. A behøver ikke si noe for å få sin vilje dersom B vet hva A vil, og dersom B vet at det kan det få følger hvis han ikke gjør som forventet.

Alt er imidlertid ikke makt. Om As handling tilfeldigvis får B til å gjøre noe annet enn han/hun ellers ville gjort, er det ikke et uttrykk for makt, selv om det er noe A får en fordel av. Mislykkede forsøk på å utøve makt er det også mange av; et enkelt eksempel er læreren som ikke får ro i klassen selv om læreren ber elevene om å sitte stille.

Sosiologen Steven Lukes peker på tre ulike former for maktutøvelse:

1. På ett nivå får A sin vilje på bekostning av B, for eksempel ved å få flertall i en votering i et politisk organ.
2. På et annet nivå blir maktutøvelsen mer indirekte. Her handler det ikke om hvem som vinner avstemningen, men hvilke temaer som kommer på dagsordenen og skal stemmes over. A kan for eksempel forhindre at bystyret diskuterer en plan for byfornyelse og at det i stedet tar opp endringer i eiendomsskatten.
3. På et tredje nivå sier Lukes at makt dreier seg om å påvirke hva folk ønsker og mener. Religiøse seremonier og opptog bidrar til at de troende slutter sterkere opp om kirken, og frykten for oppsigelser gjør at ansatte sier seg fornøyd med et dårlig arbeidsmiljø.

Maktforhold kan betraktes fra to sider: ressurser og utøvelse.

1. Ressurser omfatter midlene en maktutøver har til disposisjon: Bedriftseieren har kapital som kan lønne de ansatte, mellomlederen har «rett» til å gi underordnede beskjed om hva de skal gjøre, og presten har lærdom til å tolke hellige skrifter.
2. Utøvelse betegner å håndtere ressurser og få gjennomslag i en gitt situasjon: ha overtalelsesevne, være dyktig til å forhandle, utnytte strategiske muligheter og foregripe andres handlinger.

Begge deler er nødvendige. Den som har maktressurser uten å bruke dem, utøver ikke makt. Det samme gjelder den som vil utøve press, men mangler nødvendige ressurser.

Makt utøves alltid innenfor gitte rammer og begrensninger. Her er særlig to typer viktige:

1. Materielle føringer, som bygninger og transportmidler, maskiner, våpensystemer og informasjonssystemer
2. Etablerte normer og forventninger, som lover, reglementer, avtaler, tolkningstradisjoner og oppfatninger av hva som er folkeskikk

Dette utgjør rammer for hvordan individer og grupper kan handle og hva de kan oppnå. En bedriftsleders makt avhenger av at de ansatte har utstyr til å gjøre jobben, at de skjønner hva den går ut på, og at de får lønn som avtalt. Hvis ikke vil de sluntre unna eller søke andre jobber.

Rammene er imidlertid ikke gitt en gang for alle. Mektige aktører kan prøve å påvirke betingelsene for fremtidige handlinger ved å bygge opp kapital, øke sitt våpenarsenal, argumentere for lovendringer eller frembringe nye forskningsresultater.

Definisjonene av makt bygger på at maktforhold har sitt grunnlag i forhold mellom individer eller grupper. I ren form utgjør disse bare en liten del av maktforholdene i et moderne samfunn.

Den viktigste makten er samlet i organisasjoner og utøves gjennom dem, uansett om det dreier seg om bedrifter, forvaltningsorganer, hæravdelinger, kirkesamfunn eller nasjonalforsamlinger. De disponerer mye større ressurser og arbeidskapasitet enn hva enkeltindivider kan gjøre på egne vegne.

I store, hierarkiske organisasjoner er det et fåtall ledere som sitter på toppen. Innad kan de påvirke hvordan underordnede ansatte eller medlemmer handler, og utad kan de trekke på organisasjonens ressurser når de handler på vegne av den.

Ofte opptrer ledere hver for seg, men de utgjør også bredere grupper som både konkurrerer og samarbeider. I den grad de opptrer som samordnede grupper, utgjør de også en mer eller mindre integrert maktelite.

Weber fremhevet betydningen av at maktforhold er preget av legitimitet, det vil si at det oppfattes som rett og rimelig at overordnede gir ordrer til underordnede. Dette kan begrunnes i at A innehar en spesiell stilling, er eier av en bedrift eller har en personlig appell eller spesielle innsikter. Når makten er legitim på denne måten, blir den mer effektiv fordi A ikke hele tiden må passe på at B gjør det som er forventet. Det vil B ofte gjøre av seg selv.

Sosiologen Pierre Bourdieu har videreutviklet Webers ideer om legitimitet. Han pekte på hvordan aktører har forskjellige strategier for å skape legitimitet for seg selv og eventuelt redusere den hos andre.

Kilder til legitimitet er ikke bare formelle posisjoner, men også spesiell kunnskap og kompetanse, eller rykte for å være en dyktig fagperson. Det gjelder også dyktighet i å håndtere kulturelle symboler, som omfattende innsikt i litteratur eller avantgarde-kunst, påpeker Bourdieu.

Spesielle former for kompetanse kan også overføres mellom det han kaller sosiale felter, eksempelvis slik at en kirurg i kraft av sin faglige dyktighet oppfattes som innsiktsfull også i politiske spørsmål.

Idéhistorikeren Michel Foucault er særlig kjent for å ha beskrevet sammenhengen mellom makt og kunnskap. Foucault fremhevet hvordan vitenskapens språk, som kunnskapen uttrykkes i, både blir styrende og ekskluderende.

Det blir styrende ved at en dominerende tenkemåte i en epoke kommer til uttrykk i et bestemt «blikk», som former forståelsen og danner rammer for videre produksjon av kunnskap. Frem til renessansen festet medisinen sitt «kliniske blikk» på forholdet mellom kroppsvæskene; dette ble senere avløst av synet på kroppen som et mekanisk system.

Det vitenskapelige språket blir ekskluderende ved at det bare er de som gjør det til sitt, som oppfattes som meningsberettigede. Hvis pasienten ikke kan knytte seg til det medisinske språket når hun beskriver sin lidelse, blir hennes oppfatninger tillagt liten vekt.

Foucault var også opptatt av hvordan forvaltning av kunnskap gjennomsyrer det praktiske livet. En viktig form for maktrelasjon er at A får vite noe om B, overvåker B og undersøker B.

Leger, dommere, lærere, sjelesørgere, psykologer og arbeidsledere har det til felles at deres maktposisjon bygger på og forsterkes av at de har rett til å vite noe om sine «klienter», men ikke omvendt. Elevene, pasientene og arrestantene får ikke vite noe om dem de står overfor, noe som bidrar til å bekrefte deres innordning under sosiale autoriteter.

På grunnlag av et omfattende arbeid om maktens historie pekte sosiologen Michael Mann på fire hovedfelter der makt utspilles i så å si alle samfunn: økonomi, politikk, militærvesen og kultur. Hvert av disse virker på forskjellige måter, og de har ulik utbredelse.

Denne synsmåten bidrar til å nyansere våre oppfatninger av hva nasjoner og samfunn er. Eksempelvis er det nærliggende å betrakte det «norske» samfunnet som det som foregår innen Norges grenser, men dette er bare delvis riktig. Norsk økonomi har forgreninger over hele verden gjennom norskeide internasjonale selskaper som Norsk Hydro eller Equinor. Norsk kultur er for en stor del inspirert av europeiske tradisjoner og amerikansk populærkultur; dette gjelder alt fra rosemaling til Melodi Grand Prix. Norske soldater deltar i et fellesforsvar i Afghanistan. Viktige deler av norsk lovgivning har sitt opphav i EU-kommisjonen.

Følgen er ikke at det «norske» ikke finnes, men at det er sammensatt, og at maktforhold og dermed samfunnsendringer skjer på mange svært ulike plan. En følge er at enhetlig samfunnsplanlegging blir vanskelig, selv om det skulle være ønsket.

I de skandinaviske landene har det foregått omfattende diskusjoner av makt og maktforhold. Sverige, Danmark og Finland har hatt egne offentlige utredninger om maktforhold. I Norge har det til og med vært to.

Den første norske maktutredningen i 1972–1982 tok særlig opp forholdet mellom stat og økonomi. Slagord som «Den segmenterte staten» og «Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon» viste til at det tradisjonelle skillet mellom stat og økonomi på mange måter var blitt gjennomhullet, slik at politikk, interesseorganisasjoner og storbedrifter samspilte på ulike måter, blant annet gjennom forhandlinger og omfattende næringssubsidier.

Makt- og demokratiutredningen i 1998–2003 tok særlig opp globaliseringen som hadde skjedd i de foregående tiårene. Internasjonalisering av økonomi og finans førte til at statens styring ble innsnevret på viktige områder. Det samme var tilfellet på grunn av norsk medlemskap i EØS og tilslutning til en rekke internasjonale konvensjoner.

Samtidig hadde omfanget og betydningen av velferdsstaten økt, og rundt år 2000 så den ikke ut til å være truet. Om den blir det i fremtiden, er umulig å vite, men det er sannsynlig at dette vil bli et tema dersom en ny maktutredning skulle bli satt i gang.

• maktfordelingsprinsippet
• Max Weber
• ledelse