litteratur

Når man deler litteraturen inn i ulike nasjonallitteraturer, regner man all litteratur som er skrevet innenfor ett språkområde, som tilhørende en og samme litteratur. Man kan da snakke om norsk litteratur, engelsk litteratur, japansk litteratur og så videre. I tillegg til de nasjonale litteraturene kan man også snakke om en verdenslitteratur – en term som ble lansert av den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832). Verdenslitteraturen kjennetegnes av at den overskrider nasjonale grenser.

Deler man litteraturen inn i ulike historiske epoker, grupperer man litteratur som er skrevet innenfor et bestemt historisk tidsrom, som tilhørende en og samme kategori. Man kan dermed snakke om antikk litteratur, renessanselitteratur, romantisk litteratur eller modernistisk litteratur. En inndeling av denne typen vil ofte ikke utelukkende være historisk orientert og kan også ha et typologisk aspekt. Det betyr at man med et uttrykk som «romantisk litteratur» ikke bare sikter til litteratur skrevet innenfor romantikken som historisk epoke, men også til noen bestemte egenskaper som kjennetegner den romantiske litteraturen. Dersom man prioriterer den typologiske synsmåten, vil man også kunne klassifisere verk som er skrevet i det 20. århundret, som «romantiske».

Imidlertid ville man ikke kunne klassifisere dem som «antikke» fordi denne betegnelsen er uløselig forbundet med en spesifikk historisk epoke. Man ville her isteden måtte bruke en term som tydelig signaliserer en typologisk tenkemåte, for eksempel «klassisistisk litteratur».

Litteraturen kan deles inn i fire hovedsjangre:

1. dramatikk
2. lyrikk
3. epikk
4. sakprosa

I tillegg til de fire hovedsjangrene finnes det en rekke undersjangre, slik som for eksempel tragedie og komedie innenfor dramasjangeren eller epos og roman innenfor epikken. Mens undersjangrene kan variere sterkt fra epoke til epoke, kan de fire hovedsjangrene i langt større grad anses som tidløse kategorier.

• Les mer om sjanger

Litteraturhistorien inneholder en rekke særlig betydningsfulle litterære verk, som ofte refereres til som den litterære kanon. Disse verkene kjennetegnes av at de er av særlig høy kvalitet, og beholder dermed sin aktualitet i lang tid etter at de ble skrevet. Berømte eksempler på slike verk fra den tidligste perioden er Homers to eposer Illiaden og Odysseen, Bibelens Jobs bok, og Vergils Aeneiden.

Senere betydningsfulle eksempler er:

• Den guddommelige komedie av Dante Alighieri fra 1321
• Hamlet av William Shakespeare fra rundt 1600
• Don Quijote av Miguel de Cervantes Saavedra fra 1605 og 1615
• Faust av Johann Wolfgang von Goethe fra 1808
• Stolthet og fordom av Jane Austen fra 1813

I perioden frem mot vår egen tid finner vi (blant svært mye annet) verk som:

• Ondskapens blomster av Charles Baudelaire fra 1857
• Anna Karenina av Lev Tolstoj fra 1878
• På sporet av den tapte tid av Marcel Proust fra 1913–1927
• Trolldomsfjellet av Thomas Mann fra 1924
• Prosessen av Franz Kafka fra 1925
• Mrs. Dalloway av Virginia Woolf fra 1925
• Fiksjoner av Jorge Luis Borges fra 1941–1956

De nevnte eksemplene er hentet fra Vestens litterære kanon. Som eksempler på litterære mesterverk fra andre deler av verden kan nevnes det konfucianske verket Shijing fra kinesisk litteratur, Murasaki Shikibus Genji-monogatari (Fortellingen om prins Genji) fra japansk litteratur, Bhagavadgita fra indisk litteratur og eventyrsamlingen Tusen og en natt fra arabisk litteratur.

Blant de mest sentrale verkene i Norges litterære kanon er:

• Erasmus Montanus av Ludvig Holberg fra 1723
• Jan van Huysums Blomsterstykke av Henrik Wergeland fra 1840
• Amtmandens Døttre av Camilla Collett fra 1854–1855
• Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson fra 1857
• Peer Gynt og Et dukkehjem av Henrik Ibsen fra henholdsvis 1867 og 1879
• Hellemyrsfolket av Amalie Skram fra 1887–1898
• Sult av Knut Hamsun fra 1890
• Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset fra 1920–1922
• Isberget av Kristofer Uppdal fra 1920
• Alberte og Jacob av Cora Sandel fra 1926
• Fuglane av Tarjei Vesaas fra 1957

Etter hvert som vi nærmer oss vår egen samtid, blir det stadig vanskeligere å avgjøre om et verk er kanonisk eller ikke. Dette skyldes at evnen til å overleve skiftende tider er et vesentlig kriterium for kanonisk litteratur.

• Les mer om Norges litteraturhistorie

Den litteraturen som ligger nært opptil vår egen tid, kalles for samtidslitteratur. I samtidslitteraturen finner vi i større grad enn i tidligere tiders litteratur vår egen konkrete livsverden gjenspeilet og tematisert. Man kan derfor si at vi leser samtidslitteraturen av litt andre grunner enn dem som gjelder den kanoniske litteraturen. Vi oppsøker samtidslitteraturen ikke minst for å følge med i vår egen tid. Eksempler på norsk samtidslitteratur er:

• Like sant som jeg er virkelig av Hanne Ørstavik fra 1999
• Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman av Dag Solstad fra 2006
• Min kamp 1–6 av Karl Ove Knausgård fra 2009–2011
• Arv og miljø av Vigdis Hjorth fra 2016

Noen litterære verk er primært skrevet for å tilby leserne underholdning. Slike verk kalles gjerne populærlitteratur eller sjangerlitteratur. Det dreier seg her om slike ting som krimromaner, fantasy-romaner, erotiske noveller med mer. Det er imidlertid ikke lenger vanlig å sette et absolutt skille mellom populærlitteratur og seriøs litteratur, siden også populærlitteraturen kan ha litterær kvalitet. Kjente eksempler på populærlitteratur er:

• Mord på Orientekspressen av Agatha Christie fra 1934
• Den store søvnen av Raymond Chandler fra 1939
• Ringenes herre av J. R. R. Tolkien fra 1954–1955
• Sagaen om isfolket av Margit Sandemo fra 1982–1989
• En sang om is og ild av George R. R. Martin fra 1996–2011

• Les mer om kriminallitteratur
• Les mer om fantasy
• Les mer om science fiction

Litteraturen har helt siden den greske antikken vært gjenstand for vitenskapelige studier. Studiet av litteratur kan deles inn i to hovedtyper: studier som utforsker enkelte verk og forfatterskap, og studier som forsøker å si noe allment om hva som kjennetegner litteratur. De førstnevnte studiene kalles ofte sekundærlitteratur, mens de sistnevnte i moderne tid blir kalt litteraturteori.

Før det 20. århundret hørte litteraturforskningen inn under filologien. I tillegg tok også den filosofiske estetikken opp prinsipielle spørsmål omkring litterære kunstverk. På begynnelsen av det 20. århundret ble den moderne litteraturvitenskapen etablert. Den var kjennetegnet av ønsket om å etablere et tydeligere definert forskningsobjekt enn hva den tradisjonelle filologien hadde operert med. Litteraturvitenskapen forsøkte å definere litteraturen som en særegen form for språkbruk ved hjelp av lingvistisk orienterte kriterier. I løpet av det 20. århundret ble det imidlertid utviklet så mange skoler og teoriretninger innenfor litteraturforskningen at det i dag synes mest rimelig å erstatte termen litteraturvitenskap med mindre spesifikke betegnelser som litteraturfag eller litteraturstudier.

• Les mer om litteraturvitenskap

• litteraturpriser
• litteraturfestivaler

• Hagen, Erik Bjerck: Hva er litteraturvitenskap, 2003, isbn 82-15-00341-9
• Eide, Eiliv m.fl., red.: Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900, 1987, isbn 82-00-18421-8
• Grepstad, Ottar: Det litterære skattkammer : sakprosaens teori og retorikk, 1997, isbn 82-521-4644-9
• Iversen, Irene, red.: Feministisk litteraturteori, 2002, isbn 82-530-1945-9
• Kittang, Atle m.fl.: Moderne litteraturteori : en innføring, 1993, isbn 82-00-07733-0
• Kittang, Atle m.fl., red.: Moderne litteraturteori : en antologi, 2. utg., 2003, isbn 82-15-00479-2