leddyr

Kutikulaen, som utskilles av hudens celler, består av flere lag og inneholder blant annet aminopolysakkaridet kitin. Hos mange leddyr, blant annet krepsdyr, kan dessuten kutikulaen være inkrustert med kalk. Den danner faste, harde plater, skilt fra hverandre av mykere felter med tynnere kutikula. Dette muliggjør bevegelse idet det dannes ledd i de mykere partiene både i kropp og lemmer. Generelt dekkes hvert segment av fire plater: ryggplate, bukplate og to sideplater. Ofte smelter flere segmenter sammen til større regioner, og segmentgrensene forsvinner.

Kroppens oppdeling i avsnitt varierer hos de forskjellige underrekkene og klassene: Hos edderkoppdyr er hode og bryst sammenvokst, hos dolkhaler hode og forbryst. De fleste andre har et tydelig avgrenset hode. Mange krepsdyr har hodets bakre kant forlenget til et ryggskjold. Mangefotinger (blant annet skolopendere og tusenben) har temmelig ensartede kroppsledd, mens insektene er delt i hode, bryst og bakkropp. Bryst og bakkropp er sammenvokst hos middene, som også mangler leddeling. De fleste leddyr har leddelt bakkropp, men hos edderkopper er den uleddet og hos havedderkopper rudimentær.

Oppdelingen av kroppen i segmenter med et fast hudskjelett har muliggjort mer varierte bevegelsesmåter enn hos andre virvelløse dyr. Av de mange lemmene står noen i bevegelsens tjeneste (gangføtter eller svømmeføtter) mens andre tjener sansning (følere), ernæring (munnføtter, gripeklør), åndedrett (gjelleføtter), eller de er omdannet til andre formål.

Hudskjelettet har overflødiggjort hudmuskelsekken som leddormene har, og ført til sterkt differensierte, tverrstripede muskler. Den sekundære kroppshulen, coelom, er sterkt redusert. I stedet ligger de fleste organene i et stort kroppshulrom, haemocoel, omgitt av blod. Blodkarsystemet er åpent, og vener mangler. Fra et rørformet hjerte på dyrets ryggside fører arterier blodet til organer og vev, hvorfra det føres tilbake til hjertet, hvor det oppsuges i spalteåpninger, ostier. Hjerte og arterier har klapper som sørger for at sirkulasjonen foregår i bestemte baner. Blodkarsystemets utvikling står i forhold til åndedrettsorganene. Hvor åndedrettsorganene er lokalisert på bestemte kroppsavsnitt, som hos høytstående krepsdyr, er blodkarsystemet sterkt utviklet. Hos insektene, som har et meget forgrenet trakésystem, er årenettet redusert. Hos enkelte leddyr er disse organene redusert, og oksygenopptaket skjer ved hudånding. Tarmen er delt i tre hovedavsnitt: for-, midt- og baktarm. Fortarmen og baktarmen er kledd med kutikula. Ekskresjonsorganene varierer sterkt, bare hos primitive former forekommer en segmental anordning.

Sentralnervesystemet, som ligger på buksiden, minner i sin primitive form om leddormenes «taustigesystem». I hvert kroppsledd ligger to nerveknuter (ganglier) tett sammen eller forbundet med en tverrstreng. Gangliene i de enkelte ledd forbindes dessuten ved to langsgående nervestrenger, som i dyrets forende bøyer opp omkring svelget og på oversiden av det fører inn til hjernen, som kan oppnå betydelig størrelse og utvikling. Parallelt med en mer intim forbindelse av leddene i de enkelte kroppsavsnitt følger ofte en sammensmelting av bukgangliene til større nerveknuter. Fra sentralnervesystemet fører nervestrenger til sanseorganer, lemmer og indre organer.

Leddyrene er rikt utstyrt med sanseorganer. Mange har to slags øyne: punktøyne og sammensatte øyne (fasettøyne). Luktesansen er særlig konsentrert på antennene, smakssansen oftest i munnhulen, men visse insekter har smaksorganer også på fotleddene. Sanseorganer som oppfatter lydsvingninger forekommer også, særlig høyt utviklet er tympanalorganene hos gresshopper.

De fleste leddyr har atskilte kjønn, ofte med stor forskjell på hann og hunn. De plommerike eggene gjennomgår superfisiell furing, en særegen furingsmåte som ikke kjennes fra andre dyregrupper. Utviklingen er oftest forbundet med en metamorfose til stadier innen kjønnsmodenhet oppnås. Hudskifte, forvandling, eggproduksjon med mer reguleres av hormoner.

Det harde ytre skjelettet gjør at vekst bare kan skje ved hud- eller skallskifter. Før hudskiftet oppløses de indre deler av den gamle kutikulaen; den løsner fra huden, som danner en ny. Den gamle revner, som oftest langs ryggen, og dyret kan krype ut. Det er da bløtt, og lengdeveksten kan bare finne sted i denne perioden før kutikulaen herdes.

De nålevende leddyrene omfatter 18 klasser fordelt på seks underrekker. Flere systematikere samler Hexapoder og Myriapoder i underrekken Uniramia.

• Fossile leddyr

• Hågvar, Eline Benestad (2010). Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. Universitetsforlaget, Oslo.
• Lokki, Juhani (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr. (Til norsk ved Lauritz Sømme). Bertmark Norge.
• Pechenik, Jan. A. (2015). Biology of the invertebrates. 7th edition. MacGraw-Hill Education.
• Totland, Geir Kåre og Steigen, Andreas L. (2016). Dyreriket – en zoologisk reise. Universitetsforlaget, Oslo.