krysshvelv

Krysshvelv er en type hvelv som i sin enkleste form fremkommer ved at to like store tønnehvelv i samme høyde krysser hverandre over et kvadratisk rom, slik at det dannes gratbuer mellom de motstående hjørnene. Denne hvelvformen hviler ikke nødvendigvis på vegger, men kan føres ned på vertikale støtter plassert i hjørnene (hvelvsøyler). Krysshvelv kunne dermed stilles inntil et annet krysshvelv, uten mellomvegg, men med en grensebue mellom hvelvene som er kalt gurtbue.

Krysshvelv av støpt betong finnes allerede i romersk arkitektur. Krysshvelvet ble – som en form for murverkskonstruksjon – tatt opp igjen i middelalderen, og utviklet som en del av arkitekturutviklingen fra romansk stil til gotikk. Her er tønnehvelvene halvsylindere, og gratbuene elliptiske. Hvelvtoppen blir flat, og gratbuene blir lite markert i toppen. Beholdes gurtbuene som halvsirkler, samtidig med at gratbuene gjøres høyere, må tønnehvelvene gjøres stigende mot midten. Dersom hvelvene lages som stigende halvsylindere, blir imidlertid ikke gratbuene rundbuer, men får en spissbueform sammensatt av to ellipsebuer. Vil man ha gratbuen halvsirkelformet, må derfor hvelvkappenes form avvike fra sylinderformen. Dette, sammen med ønsket om en mer markert sammenskjæring av gratbuene i toppen, førte til at man lot hvelvkappenes topplinje være buet, slik at hvelvflaten ble tilnærmet lik en sfærisk flate. Dette var en teknisk forbedring.

Ved å mure gratbuene først, med kryssribber (kryssribbehvelv), som selvstendige gratribber, på buestillas, kunne hvelvkappene, som var krumme i alle retninger, deretter mures uten særskilt fast buestillas. Man brukte da flyttbare og stillbare formbuer. Men når gurtbuene skulle ha samme anfangsnivå og være like store rundbuer (halvsirkelformede buer), måtte hvelvets grunnflate være kvadratisk. Dette bandt grunnplanens disposisjon svært strengt, og er kalt bundet system. Er gurtbuene derimot spissbuer, kan krysshvelv utføres over rektangulære romenheter. Spissbuene er da ikke identiske, det behøver de heller ikke å være, men kan tilpasses forskjellige spennvidder, både kort- og langside i rektangulære planformer, eller også andre grunnplanformer, for eksempel trapesformede (se kapellkrans). Dette ga store muligheter for friere utforming av grunnplanen, og gjorde at krysshvelvet i spissbueform fikk stor utbredelse i gotikken. Spissbuehvelvet fikk som regel ribber (kryssribber) og kunne være firedelt; – etter hvert ble også en seksdelt variant utviklet. Dette ble senere videreutviklet med supplerende ribber (mellomribber) til stjernehvelv.