kontinentalsokkel

Kontinentalhyllen er nesten flat, med gjennomsnittlig helningsvinkel på 0,07° strekker den seg utover til en bredde på opptil 1500 kilometer. Gjennomsnittsdypet ved kontinentalhyllens ytterkant er 130 meter, i sjeldne tilfeller når den ned til 650 meters dyp. Hyllen danner et grunt hav utenfor kontinentenes kyster, og binder oftest land og øygrupper sammen.

Kontinentalskråningen har en sterkt varierende helning (gjennomsnittlig 4°) de øverste 100-200 dybdemeterne. Herfra har den som regel en langt svakere helning ned til den nedre grensen, som i mange tilfeller kan settes til cirka 2000 meter. Overflaten kan være oppskåret med brattsidete undersjøiske kanaler eller gjel. De løse massene i skråningen kan nå og da rutsje utover som skred eller flommer av vannslemmede sedimenter som avsettes med graderte lag langt nede på kontinentalskråningen eller i dyphavsgrøftene, se turbiditt. Storeggaskredet er et eksempel på et enormt undersjøisk skred dannet ved utglidning av sokkelsedimenter ned kontinentalskråningen utenfor Mørekysten. Dette skredet genererte en bratt (opp mot 35°) skråning i bakkant som kalles Storegga.

Langs passive (geologisk inaktive) kontinentalmarginer hvor vi har geologisk gamle og stabile områder, er kontinentalsokkelen svært bred. Eksempler er Nordvest-Europa og de arktiske strøkene nord for Canada og Russland. Kontinentalsokkelens areal kan her variere over tid med havnivåendringer.

Langt smalere er kontinentalsokkelen langs konvergente plategrenser, som for eksempel stillehavskysten av Amerika. Her har vi høy geologisk aktivitet med forkastningsbevegelser og tilhørende vertikalbevegelser, og vi betegner marginene her som aktive kontinentalmarginer. Aktive kontinentalmarginer finner vi for eksempel langs Nord- og Søramerikas vestkyst der en plate synker ned under en annen (subduksjon) og danner en smal kontinentalsokkel med en parallel dyphavsgrøft.

I areal utgjør sokkelområdene 7,5 prosent av det totale havarealet, og de svarer til 18 prosent av Jordens totale landareal.

Under istidene, da store mengder vann var bundet som is, og havnivået lå ned til mer enn 100 meter lavere enn i dag, var store deler av dagens kontinentalsokkel tørt land. I detalj kan sokkelen være ujevn med hauger og dalfører (for eksempel Norskerenna) dannet ved erosjon på land eller under isbre. Sokkelen mellom Norge og Storbritannia var nesten sammenhengende tundra eller bjørkeskog for 10 000–15 000 år siden.

Kontinentalsokkelens ytre avgrensning har stor betydning for havstrømmenes løp.

Kontinentalsokkelen kan ha vært under innsynkning gjennom meget lange tidsrom, og har ofte samlet tykke sedimentære avleiringer. I og på havbunnen finnes rike ressurser, som bare i noen grad blir utnyttet i dag:

1. Petroleum, svovel, steinsalt og kalisalter, som kan utvinnes ved brønnboring.
2. Steinkull, jernmalm og andre ertsmineraler, som kan utvinnes ved tunneldrift.
3. Løsmateriale som kan skrapes opp fra bunnen. Særlig sand, grus, skjellsand, leire, tinnstein, granat og diamant, og tungmineralsand med ilmenitt, rutil og zirkon.

Kontinentalsokkelen har meget stor betydning for fisket, blant annet i Nordsjøen, utenfor Norges vestkyst, i Barentshavet, omkring Island og Newfoundland.