knekkand

Med en kroppslengde på 37–41 centimeter er knekkand ei av våre minste gressender, bare litt større enn krikkanda. I forhold til kroppsstørrelsen har knekkand et langt og kraftig nebb, som hos begge kjønn er blågrått.

Hannen har en meget karakteristisk fjærdrakt. Hodet og brystet er mørkt brunlilla. Ei bred hvit overøyestripe som strekker seg helt bakover til nakken er særlig iøynefallende. Kroppssidene er lys grå og fra skuldrene henger lange svart og hvite skulderfjær nedover langs siden.

I flukt gjenkjennes hannen på lys blågrå framvinge, og brede hvite bånd på begge sider av et grønt vingespeil. Et skarpt skille mellom den lyse buken og det mørke brystet er også karakteristisk.

Hunnen har en brunspraglet fjærdrakt. I likhet med hos andre gressender er fjærdrakta svært anonym, men en hvit overøyestripe, mørk øyestripe og en hvit flekk ved nebbrota er karakteristiske kjennetegn. En lys, tilnærmet hvit strupe skiller den også fra hunnen hos krikkand som den ellers er til forveksling lik.

I hekkesesongen har hannen en tørr lyd med treklang som bølger litt opp og ned; «prrrirrerrirr». Lyden blir gjerne beskrevet som når man drar neglen langs en kam. Hunnen er hovedsakelig taus.

Knekkand hekker spredt i Skandinavia og i de fleste land i Vest-Europa. Hovedutbredelsesområdet ligger sørøst for Skandinavia, og den hekker i et bredt sammenhengende belte østover til Stillehavet. Norge ligger helt i ytterkanten av utbredelsesområdet for knekkand, og trolig hekker mindre enn én prosent av den europeiske bestanden her i landet.

Trolig hekker noen få titalls par årvisst på Østlandet, på Sør-Vestlandet og i Midt-Norge. I tillegg er det gjort et fåtall hekkefunn helt nord til Finnmark. Knekkanda opptrer imidlertid svært godt skjult i hekketida og det er derfor særdeles vanskelig å registrere artens tilstedeværelse.

Den norske hekkebestanden er vurdert til å være stabil eller svakt nedadgående. Globalt er den i tilbakegang, noe som i hovedsak tilskrives ødeleggelse av våtmarksområder. I tillegg blir store antall knekkender skutt under jakt i Øst-Europa. Vannstandsendringer, gjengroing og ørkendannelse er også en trussel i overvintringsområdene i Afrika.

Norsk ornitologisk forening vurderte i 2015 hekkebestanden i Norge til mellom 10 og 20 hekkende par.

Næringssøk foregår vanligvis på vannoverflaten eller halvveis neddykket. Vannplanter, frø, børstemark, krepsdyr, vannlevende insekter og muslinger utgjør den viktigste føden for knekkand. Mindre amfibier og små fisk kan også inngå i dietten.

Knekkanda hekker fåtallig ved grunne og næringsrike lavlandsvann, eller dammer med takrør og annen frodig vegetasjon. Reiret er en enkel grop i bakken, godt skjult i høyt gress eller under en busk, og som regel ikke langt fra vann. De 8–11 eggene ruges av hunnen i 21–23 dager.

Én til to dager etter at eggene er klekt tar hunnen ungene med til vannet. De første dagene lever ungene av insekter som de henter på vannoverflaten. Hunnen passer godt på ungene fram til de er flygedyktige etter 35–40 dager.

Allerede i juli og august trekker knekkendene til tropiske vinteroppholdsområder i Afrika sør for Sahara. Den er en såkalt langdistansetrekker, og ingen andre av våre gressender har en så lang trekkrute. Rastelokalitetene under trekket er gjerne næringsrike salt- og brakkvannslokaliteter.

I løpet av april og mai er knekkanda tilbake på hekkelokalitetene i Norge.

• ender
• andefamilien
• dyreliv i Europa
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om knekkand