kelotrær

Dannelsen av et kelotre tar lang tid. Et furutre i Norge kan bli over 800 år gammelt. Deretter kan det stå minst like lenge som en kelogadd, før treet faller over ende og kan ligge enda noen hundre år som en kelolåg. I Sogndal står det kelotrær som er aldersbestemt ved hjelp av dendrokronologi, der ytterste årring er fra år 1330, altså før svartedauden.

Det er forsket lite på kelotrær. Derfor vet vi ikke nøyaktig hvorfor noen gamle furuer tørker ut og blir til kelotrær, mens andre råtner mye raskere. Mest sannsynlig er dannelsen betinget av flere faktorer. En viktig faktor er langsom vekst over flere hundre år, noe som gir mye kjerneved (malme). Kanskje spiller også gjentatte skader fra skogbranner, toppbrekk, lynnedslag eller lignende inn, ved å stimulere produksjon av forsvarsstoffer og endre den kjemiske sammensetningen i kjerneveden på en måte som gjør veden svært motstandsdyktig mot råte.

Etter at treet dør, vil bark og greiner falle av og veden utenfor kjerneveden langsomt råtne vekk. Tilbake står et spir av sølvgrå, hard ved, som kan variere i størrelse fra små «staur» til store trær.

Gamle furuer har vridd vekst, og dette er lett å se på kelotrærne. De vrir seg i spiral, og er nesten bestandig høyrevridd (hvis du legger høyre hånd på stammen med tommelen mot treets topp, vil vridningen følge de øvrige fingrenes retning). Spiralveksten skyldes at nye celler vokser litt forskjøvet, sammenlignet med fjorårets årring. Vridningen kan ha flere fordeler, den kan gjøre trærne mer stormsterke og stabile, og den kan bidra til at vann fra røttene fordeles bedre til grener på alle sider av treet.

Opprinnelig var kelotrær et vanlig fenomen i europeiske skoger med furu. Påvirkning fra mennesker, især flatehogst/frøtrestillingshogst i naturskog, har imidlertid redusert forekomsten kraftig. I en produksjonsskog, der trærne hogges etter 80–100 år, vil det heller ikke være tilstrekkelig tid til at kelotrær kan dannes.

I dag er forekomst av kelotrær begrenset til naturskoger der menneskelig påvirkning har vært liten. Større forekomster av kelotrær finnes i verneområder som Øvre Pasvik, Femundsmarka og Gutulia og deler av Trillemarka-Rollagsfjell, men også i brannpåvirkede furubestander i lavlandet i Sørøst-Norge som ikke er omfattet av vern. I tillegg finnes spredte forekomster i skrinne områder som myrkanter, blokkmark og impediment.

Lenger sør i Europa kan man fortsatt finne kelotrær, blant annet i verneområdet Białowieża-skogen i Polen.

Siden det tar mange hundre år å skape et kelotre, og nydannelse er svært begrenset i dagens skoger, er det viktig å bevare kelotrær der slike finnes. Skogbruket er forpliktet gjennom PEFC skogstandard til å sette igjen furutrær som har vært døde i mer enn ett år. Å hogge stående kelotrær representerer et brudd på dette regelverket. Ved skogsdrift er det også viktig å ta hensyn til liggende kelotrær.

Bålbrenning er en annen trussel mot gjenværende kelotrær, især i områder med mye ferdsel. I mange verneområder er døde trær omfattet av vernet, og kan ikke felles, skades eller brennes. Også utenfor vernet skog gjelder naturmangfoldlovens aktsomhetsbestemmelse for kelotrær.

Både i Finland og Sverige testes det ut om det er mulig å stimulere «kelofisering» gjennom bevisst skading av furutrær, men forsøkene har så langt gitt lite uttelling.

En rekke rødlistede arter, særlig av sopp og lav, er knyttet til kelotrær og/eller brannpåvirket hard furuved. Den karakteristiske gule ulvelaven (nær truet) er lett å kjenne igjen. Andre eksempler på arter er krittkjuke (kritisk truet), urskogshvitkjuke (sterkt truet), lys og mørk brannstubbelav (begge i kategorien sårbar) og tyrinål, kelolav, tyrikjuke (alle nær truet).

Flere insekter er også assosiert med seintvoksende død furu, som furupraktbille (kritisk truet), der larvene lever i svært grove, gamle, gjerne brannskadde stammer og stubber av soleksponert furu, eller trebukken Tragosoma depsarium (uoffisielt kalt «gammelskogsbukk», sårbar), som har larveutvikling i grove, soleksponerte furulæger, gjerne med keloegenskaper.

• død ved
• furugadd
• gadd
• kelokjuke
• læger
• låg
• skogbrann

• KELO – livsavgörande för många skogsarter – Skogforsk
• Kelo – A multidisciplinary research project on kelo trees – Kelo
• Skogens sølv er gull for artsmangfoldet – Biofokus
• Mumietrær nekter å råtne – Gemini.no

• Eidissen, Siw Elin og Lorås, Jostein (2014): Dypen naturreservat i Lønsdal – biologiske verdier og samisk kulturarv. Blyttia 72: 215–228.
• Niemelä, Tuomo; Wallenius, Toumo & Kotiranta, Heikki (2002): The kelo tree, a vanishing substrate of specified wood-inhabiting fungi. Polish Botanical Journal 47 (2): 91–101.