kam (til hår)

Kammer blir og har blitt laget av mange forskjellige materialer, som bein, horn, tre, metall eller plast. Kammene kan ha tinder bare på én side eller på begge. I det siste tilfellet er kammene ofte mer grovtindet på den ene siden enn på den andre.

Moderne kammer har vanligvis tinder bare på én side, men i noen tilfeller er de todelte og har tinder med liten avstand på den ene siden og med større avstand på den andre. Såkalte afrokammer er kammer med lange tinder med forholdsvis store mellomrom, da vanlige kammer ikke egner seg så godt til krøllete hår.

Langt tilbake i tiden ble det laget lusekammer med tette tinder som skulle fange opp lus. Mange slike ble laget av messing på 1800-tallet, nå fås også disse i plast.

I Egypt er det funnet kammer som er flere tusen år gamle. I Norge er det først med jernalderen vi får et betydelig funnmateriale av kammer. I Osebergskipet ble det funnet fire kammer. Kammene fra vikingtiden har ofte en langstrakt form. De eldste kammene er ensidige og består av et midtparti med tinder som er naglet fast mellom to ornerte skinner. Orneringen kan være punktmarkeringer eller båndfletninger. Disse kammene ble for en stor del laget av gevirer. Dobbeltkammer med tinder på begge sider forekom i Norden på 1000- tallet; de fortrengte enkeltkammene omkring 1200.

Gunhild, kong Sverres Sigurdssons mor, var mot slutten av 1100-tallet gift med en mann fra Færøyene som var kjent som Unas kammaker. Av lover og retterbøter går det frem at kammakerne hadde sine egne laug i middelalderens Norge. Ifølge en retterbot fra 1282 kunne en kammaker beregne seg åtte ørtuger for hundre alminnelige kammer.

Ved utgravningene på Bryggen i Bergen ble det funnet flere dobbeltkammer av tre. Her ble det også funnet en sjelden kam med skaft.

• frisyre
• gevir
• arkeologi

• Petersen, Jan (1951). Vikingetidens redskaper. Det norske Videnskaps-Akademi i Oslo.
• Søgaard, Helge med flere (1981). Kam. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bind 8, spalte 179–186. Roskilde.