kalif

Kalifatet som politisk institusjon lar seg føre tilbake til tiden etter 632, da muslimene valgte en av profetens nærmeste venner, Abu Bakr, som sin leder. Profeten selv hadde, ifølge sunnitradisjonen, ikke gitt noen instruks om hvem som skulle utpekes. De som ønsket at profetens nærmeste slekt skulle overta ledelsen, samlet seg om Ali ibn Abi Talib (rundt 597–661). Stridighetene om kalifatet bidro til splittelse mellom grupper som senere skulle stå frem som sunni- eller sjiamuslimer.

De fire første kalifene i Medina, Abu Bakr al-Siddiq (632–634), Umar ibn al-Khattab (634–644), Uthman ibn Affan (644–655) og Ali ibn Abi Talib (655–661), kalles de rettledede kalifer (al-rashidun) og har høy status i sunniislam. I 661 overtok ummayade-dynastiets kalifer, som styrte med sete i Damaskus, etterfulgt av abbaside-dynastiet i Bagdad (750–1258).

Sjiamuslimene fikk egne ledere med tittel imam. Imam-tittelen ble for øvrig lenge brukt parallelt med kalif-tittelen, og i perioder oppsto rivaliserende sjiakalifater, som under fatimidene i Egypt på 900-tallet. Kalifatet, som hadde sin siste utløper i Tyrkia, ble opphevet av Mustafa Kemal Atatürk i 1924.

Kalifens oppgaver og fullmakter beskrives i den klassiske arabiske litteraturen, og al-Mawardi (972–1058), som la grunnen for politisk teori i sunniislam, omtaler kalifens ti funksjoner. De fremste var å lede staten, å påse at loven ble anvendt, å utvide og forsvare islamsk territorium samt å fordele krigsbytte. I og med at loven var islamsk lov og territoriet ble definert som dar al-islam (område hvor islamsk lov gjelder), ble kalifens oppgaver sett som villet av Gud.

Kalifen var likevel, i det minste i teorien, bundet av loven, ikke hevet over den, og han ble ikke tillagt overmenneskelige kvaliteter som ufeilbarhet eller syndfrihet, til forskjell fra sjiamuslimenes syn på imamens særegne kvaliteter og privilegier.

At kalifatet ble opphevet i 1924, vakte sterke reaksjoner i hele den muslimske verden. Det var liten støtte for den siste kalifen i Istanbul, men det manglet ikke på politiske ledere som kunne tenke seg oppgaven som muslimenes overhode. Både den tidligere sharifen av Mekka og kongen av Egypt ga uttrykk for slike ambisjoner. Ingen fikk helhjertet støtte, men kalifatspørsmålet ble et tema som opptok muslimske tenkere, politikere og forfattere i hele første halvdel av det 20. århundret.

Kalifatets gjenopprettelse er ikke et sentralt anliggende i dagens muslimske verden, men med enkelte unntak. Et eksempel er Hizb al-tahrir al-islami (Det islamske frigjøringspartiet), grunnlagt i 1953, som hevder at kalifatet er den eneste legitime styreformen. Som et mer radikalt eksempel proklamerte Abu Bakr al-Baghdadi «Den islamske staten» (al-dawla al-islamiyyah, IS) for et kalifat i 2014.

Betegnelsen kalif kommer også til anvendelse innen tradisjoner og bevegelser som ikke har eksplisitt politiske siktemål. Innen visse sufi-bevegelser betegner kalif shaykhens autoriserte representant. Ahmadiyya-bevegelsen ledes av en khalifat-ul-masih, som regnes som en etterfølger og autorisert representant for bevegelsens grunnlegger Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908). I nyere tids økoteologiske diskurser brukes kalif som et begrep for å fremheve menneskets forvaltningsansvar.

• islam
• islams historie
• kalifat
• imam
• sharif