Litt grovt kan kadenser deles i to kategorier, med en del variasjon innad i hver kategori: Helslutning, også kalt helkadens, ender på tonika. Helslutninger er spenningsutløsende og gir en musikalsk virkning av å komme «hjem». Halvslutning, også kalt halvkadens, ender på dominanten. Halvslutninger er spenningsskapende, og skaper gjerne en musikalsk forventning om at noe mer skal følge – omtrent som et komma i en setning.
Innen den europeiske klassiske musikken finnes det et standardrepertoar av mer spesifikke kadenstyper, hvorav de mest vanlige er autentisk kadens, tonal kadens, plagal kadens, skuffende kadens og frygisk kadens. I tillegg til disse finnes det likevel en rekke andre kadenstyper, som gjerne er knyttet til konkrete epoker, stiler, komponister eller geografiske områder.
I nyere tonal musikk, slik som popmusikk, rock, jazz og filmmusikk, har man tradisjonelt tatt i bruk alle kadenstypene som var vanlige i den klassiske musikken. Imidlertid har det også dannet seg et nytt repertoar av «standardkadenser» innen disse sjangrene. I dag finnes det derfor stor variasjon i måten å kadensere på.
Begrepet «kadens» brukes også om et solistisk avsnitt av virtuos karakter mot slutten av en sats i konserter. Før Ludwig van Beethovens tid ble kadensen av komponisten bare antydet med en fermate eller ordet cadenza. Selve utførelsen ble overlatt til solistens frie improvisasjon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.