imperator

Imperator var i antikkens Roma en ærestittel for en seierrik feltherre, seinere en fast tittel på keiseren.

Opprinnelig var antagelig uttrykket imperator brukt om enhver selvstendig hærfører som innehadde imperium, før det ble en ærestittel som hæren eller senatet gav til hærfører som hadde ledet de romerske styrkene til en betydelig seier. Hærføreren kunne bære tittelen helt til embetsperioden var over og en eventuell triumf ble feiret. Julius Caesar fikk tittelen imperator på livstid, og fra og med etableringen av keisermakten under hans adoptivsønn Augustus var tittelen forbeholdt keiseren. Først ser det ut til at det ble lagt til som et tilnavn i forbindelse med militære bragder, men etter hvert ble imperator en fast bestanddel av den keiserlige titulaturen som fulgte etter navnet.

Av imperator kommer de romanske og det engelske ord for keiser (empereur, emperor).