hurritter

Hurrittene var et glemt folk før navnet «hurri» dukket opp på kileskrifttavler fra Mesopotamia, Tyrkia og Egypt. Et viktig bidrag til vår kunnskap om hurrittene stammer fra den enorme samlingen av leirtavler som hadde vært en del av kong Assurbanipals (regjerte cirka 668–627 fvt.) bibliotek. I Amarna-tekstene, korrespondanse mellom de egyptiske kongene og flere herskere i Midtøsten på 1300-tallet fvt., dukket det opp et brev skrevet på et tidligere ukjent språk. Dette kaller vi i dag for hurrittisk. Senere er det oppdaget en stor mengde hurrittiske navn fra ulike tekster fra mellombronsealderen (cirka 2000–1500 fvt.) og senbronsealderen (cirka 1500–1200 fvt.).

Et av de viktigste bidragene til kunnskap om hurrittene finnes i den store samlingen leirtavler funnet i forbindelse med utgravningen i den gamle hettittiske hovedstaden Hattusa (dagens Bogazkale/Bogazköy). Tekstene inneholder ord som «landet Hurri» og «Hurri-folket» og omtaler både hurrittiske ritualer, besvergelsestekster og gudenavn. Mange gammelbabylonske tekster fra 1600-tallet og 1500-tallet fvt. inneholder hurrittiske navn. I tillegg er det funnet hurrittiske tekster og navn på både monumenter og dokumenter fra mange andre steder som var viktige i sen- bronsealderen, som Mari, Ugarit og Alalakh i Syria.

Både tekster og bilder har bidratt til vår kunnskap om hurrittenes religion. Siden hurrittene etter hvert bosatte seg i svært ulike områder, ble også deres religion påvirket av de religiøse forestillingene i de landene de bosatte seg i. Gudelistene og mytene fra Ugarit, som Baal-syklusen, har mange fellestrekk med hurrittisk mytologi. Både mesopotamiske, syriske og hettittiske guder ble tatt opp i det hurrittiske panteon, gjerne under nye navn. Men innflytelsen kunne også gå den andre veien. Tekstene fra Amarna viser at hurrittiske guder ble tilbedt i Mitanni, og arkivene fra Hattussa og veggbildene fra klippetempelet i Yazilikaya (utenfor Hattusa) viser at hurrittenes guder også var viktige blant hettittene.

Den viktigste guden ser ut til å ha vært værguden Tessub. Den viktigste gudinnen, Sauska, ble identifisert med den assyriske Ishtar. Fruktbarhetsguden Kumarbi var sønn av den mesopotamiske Anu, og gudenes konge. Både måneguden Kusuh og solguden Simige var viktige guddommer. Men hurrittene tilba også et stort antall andre guder og gudinner med ulike navn.

Fra cirka 2200 fvt. er det spor etter hurritiske bosettinger i kjerneområdet. En av de viktigste var Urkish, som lå ved elven Khabur (Habur), en sideelv til Eufrat. Etter hvert spredte de seg til det nåværende nordlige Syria, nordlige Irak og østlige Tyrkia. I begynnelsen av 1900-tallet fvt. var det flere små riker med hurrittiske konger i det nordlige Mesopotamia. Flere kongenavn, som Atal-Sin og Tish-Atal, er kjent fra innskrifter.

De mange hurrittiske smårikene ble etter hvert samlet under ledelse av indoeuropeiske fyrsteslekter. Rundt 1480 fvt. oppsto det mektige Mitanniriket som besto i flere hundre år og spilte en viktig rolle på den internasjonale arena. Kongene var av indoeuropeisk avstamning, men en stor del av befolkningen var hurritter. Det mest utbredte språket later også til å ha vært hurrittisk, et ikke-semittisk språk av ukjent opphav.

Det var lenge et krigersk forhold mellom Mitanni og Egypt. Amarna-brevene forteller at striden til slutt ble skrinlagt da den egyptiske farao Amenhotep 3 (cirka 1390–1352) giftet seg med Mittani-kongen Tusrattas datter. Også dennes sønn og sønnesønn tok mitanniske prinsesser inn i sine harem. Førti års fred fulgte. Også oldtidsbyen Hasor, i det nordlige Israel, var etter alt å dømme i en periode en hurrittisk by.

I 1335 fvt. ble Mitanni erobret av hetittene, men fikk beholde en viss grad av selvstyre. Ikke lenge etter ble området underlagt Assyria. Et siste opprør fant sted fant sted rundt 1250 fvt., og endte med Mitannis fullstendige nederlag. Etter hvert forsvant også hurrittene som eget folk.

Det er ikke enighet blant forskere om hvorvidt dette folket kan også være identisk med de horrittene som omtales i 1. Mosebok kapittel 14, vers 6.

• hettittene
• Midtøstens historie
• Hattusa
• Mitanni