humanetikk – Store norske leksikon

I Norge er humanetikken som livssyn knyttet til organisasjonen Human-Etisk Forbund (stiftet 1956).

Av Human-Etisk Forbund.

Humanetikk er et verdslig livssyn som omfatter både et humanistisk menneskesyn, en virkelighetsoppfatning og en etikk, og som vil gi grunnlag for et meningsfylt liv uten religion.

Faktaboks

Uttale: humˈanetˈikk
Også kjent som: livssynshumanisme

Menneskesynet er antroposentrisk og vektlegger menneskets frihet, evne til å treffe meningsskapende og etiske valg, og stå til ansvar for sine valg. Humanismen betyr at mennesket ikke skal reduseres til middel for andres formål, og står dermed i motsetning til totalitære ideer.

Virkelighetsoppfatningen er rasjonalistisk, vektlegger fornuften og den frie tanke, og uttrykker en søkende og vitenskapelig holdning som avviser metafysiske og dogmatiske forklaringer på livets opprinnelse og karakter.

Etikken er basert på etiske og demokratiske verdier slik de er formulert i menneskerettighetene og har gjensidighetsprinsippet (resiprositet) som kjerne.

Betegnelser

Humanetikk som livssynsbetegnelse ble lansert av Kristian Horn i forbindelse med etableringen av borgerlig konfirmasjon i Norge i 1950. I dag brukes også termen livssynshumanisme, først anvendt av Horn i 1967, eller bare humanisme. Internasjonalt brukes gjerne betegnelsen humanisme eller sekulær humanisme (humanism, secular humanism) om dette verdslige livssynet.

At ordet humanisme har flere bruksmåter, gjør det nødvendig å avklare hva som kjennetegner humanetikk i forhold til humanisme i andre betydninger. Vidt forstått er humanisme et perspektiv som setter mennesket i sentrum (antroposentrisme) og ikke reduserer det til en funksjon av andre krefter, som for eksempel gudene eller naturen. Termen humanisme har vært brukt om ulike fenomener og filosofiske retninger; i første rekke om en klassisk orientert kulturbevegelse (jamfør humanistiske fag eller humaniora som danningsprosjekt), eller mer generelt om en livsholdning som hevder menneskets verdighet og velferd (jamfør humanisme som samfunnets verdigrunnlag), og mer spesifikt blant annet om et moderne verdslig livssyn (humanetikk, livssynshumanisme, sekulær humanisme). Humanetikk er altså humanisme i den siste betydningen, som vesentlig overlapper den andre og har røtter i den første, men får sin karakteristiske profil gjennom avgrensningen mot religion.

Et humanistisk perspektiv kan finnes i både religiøse og ikke-religiøse livssyn. Men når humanismen tar form som humanetikk eller livssynshumanisme, blir den en mer avgrenset ikke-religiøs posisjon. Her vektlegger man menneskets ukrenkelige verdi, samtidig som man avviser troen på en virkelighet over denne verden.

Historiske røtter

Humanetikken framstår som et moderne livssyn, som på grunnlag av vitenskapelig erkjennelse, frigjort fra religiøst formynderskap, vil virkeliggjøre det gode liv for individ og samfunn. Med fornuften som siste instans avgrenser den seg både mot førmoderne forestillinger om religiøs autoritet, og mot postmoderne filosofi som trekker fornuften i tvil.

Humanetikkens historiske røtter er særlig 1700-tallets opplysningsfilosofi og 1800-tallets naturvitenskapelige tenkning, men impulser hentes også fra eldre tid – helt tilbake til den greske myten om Prometeus, som ville ta ilden fra gudene for å gi den til menneskene. I standardverket Det humanistiske livssyn (1982, engelsk førsteutgave: The Philosophy of Humanism, 1949) peker filosofen Corliss Lamont på ulike tilfang: renessansehumanismen, fritenkere og rasjonalister, etiske bidrag fra ulike religioner og livssyn, naturalistisk og materialistisk filosofi, naturvitenskap og vitenskapelige metoder, demokrati og menneskerettigheter, litteratur og kunst.

Forløpere i antikken er materialistiske filosofer som Demokrit og Epikur, sofisten Protagoras med setningen «Mennesket er alle tings mål» og Sokrates med sin etiske refleksjon. Sentrale navn på 1800-tallet er Charles Darwin, Auguste Comte og Ludwig Feuerbach; på 1900-tallet Bertrand Russell og Jean-Paul Sartre. I nyere tid har FNs menneskerettighetserklæring (1948) vært humanetikkens viktigste normforankring.

Filosofen Richard Norman, som med boka Humanisme (2007, engelsk førsteutgave: On Humanism, 2004) har etterfulgt Lamont som humanetikkens toneangivende tenker, knytter livssynet både til virkelighetserkjennelse, etikk og estetikk. I den betydning han vil bruke ordet, er humanisme «et forsøk på å tenke over hvordan vi bør leve uten religion».

Organisasjoner og manifester

I Norge er humanetikken som livssyn knyttet til organisasjonen Human-Etisk Forbund (stiftet 1956), som er medlem av Humanists International, tidligere International Humanist and Ethical Union (IHEU), grunnlagt i 1952 med UNESCO-direktør Julian Huxley som første president. IHEU la følgende minimumserklæring til grunn for medlemskap:

«Humanismen er et demokratisk, ikke-teistisk og etisk livssyn som fremholder menneskets rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv. Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten.»

I 1952 vedtok IHEU en formulering av humanismens grunnleggende prinsipper, Amsterdam-erklæringen, som ble revidert ved 50-årsjubileet i 2002. I Norge fulgte Norsk humanistmanifest 2006, seinere Nordisk humanistmanifest 2016 i samarbeid med andre nordiske land. Manifestene gjennomgår endringer i møte med nyere problemstillinger. I det siste har for eksempel miljøspørsmål fått mer plass.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Fastvold, Morten: Humanismens idéhistorie: frihet, likhet og menneskeverd (2021)
Lamont, Corliss: Det humanistiske livssyn (1988)
Norman, Richard: Humanisme (2007)
Søderlind, Didrik (red.): Verdier og verdighet: tanker om humanismen (2007)
Søderlind, Didrik og Stian Kilde Aarebrot: Presten og ateisten (2015)

Kommentarer (2)

4. mars 2012 skrev Maria Eriksen

Jeg stiller spørsmål ved at denne er kategorisert under "etikk og moralfilosof (filosofi og idéhistorie)", mens antroposofi er kategorisert under "religion og livssyn". Antroposofi er en filosofi, i motsetning til humanetikken som har registrert seg som et livssyn i Norge og har egne religiøse ritualer.Hvis denne artikkelen på noe tidspunkt skal skrives om fra en egenpresentasjon av tilhengere av dette livssynet, kan den jo f.eks. omtale noe av kritikken som har kommet fra HEFs medgrunnlegger Kjell Horn, bl.a. i boken Svik (2008). Kritikken går på at humanetikken har utviklet seg til en sekt de siste årtiene. Dette har vært debattert også andre, f.eks. av Mosse Jørgensen i artikkelen "Human-etisk forbund, en sekt?" (Libra 1993/2).

5. mars 2012 svarte Georg Kjøll

Hei Maria. Vi kommer i løpet av våren til å gjennomføre en restrukturering av fagområdene under religion og livssyn, og vi skal ta med dine innspill inn den prosessen. Forøvrig henviser jeg til mine svar til din kommentar under artikkelen Steinerskoler.Med vennlig hilsen,Georg KjøllRedaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Humanetikk

Per Anders Aas

Professor, OsloMet – storbyuniversitetet