hellenismen (kunst)

Lysippos regnes som hellenismens første store billedhugger, selv om hans tidlige virksomhet faller utenfor perioden. Hans figurer virket smekrere og slankere enn de eldre mesteres og hadde mindre hode i forhold til kroppen. Hans berømte statue Skraperen strekker armen frem mot betrakteren, i rett vinkel med kroppen. Eldre billedhuggere foretrakk å holde armene i samme plan som kroppen, idet de henger ned eller er strukket ut til siden. Statuen kan dermed ses i ett blikk, mens man bør gå rundt Lysippos' Skraperen for å få tak i motivet.

En kontrastering av plan og akser gjenfinnes i mange hellenistiske skulpturer. Man foretrakk kompliserte motiver som sittende figurer med bena over kors eller et ben fremstrakt, eller skikkelser som vrir seg eller er i sterk bevegelse.

Kjegle- eller pyramideformede komposisjoner er populære, både for enkeltfigurer og grupper. Som eksempler kan nevnes gruppen Galler dreper sin hustru og seg selv samt den beslektede Pasquinogruppen (Menelaos med den døde Patroklos), som begge tilskrives byen Pergamons skole. Førstnevnte gruppe var en del av et større monument til ære for seieren over gallerne – en keltisk stamme som hadde trengt inn i Lilleasia. Skulpturen Den døende galler hørte også til dette monumentet. Gallergruppene viser interesse for egenheter hos folk av andre raser og kulturer, noe som gjenfinnes også ellers i hellenistisk kunst.

Pergamons mest berømte monument, det store Zevsalteret med sin relieff-dekorerte frise som viser kampen mellom guder og giganter, er antakelig også reist for å forherlige seieren over gallerne. Relieffene er fra rundt midten av 100-tallet fvt. Figurene er mer patetiske enn i gallergruppen og utført i høyt relieff i en stil som ikke uten grunn er blitt kalt «pergamensk barokk».

Denne kraftige, svulmende stilen var ikke begrenset til Pergamon, men gjenfinnes blant annet i Nike fra Samothrake – et verk av den rhodiske skolen. Fra Rhodos kom også skaperne av Laokoongruppen: Agesandros, Polydoros og Athenodoros.

De samme kunstnernavnene finnes på en stor skulpturgruppe som er funnet i Sperlonga på kysten mellom Napoli og Roma. Gruppen Odyssevs' mannskap angrepet av Skylla ble funnet sammen med en gruppe som viste en annen scene fra Odysseen, Blindingen av Polyfemos. De to gruppene, som man fant sammen med et par mindre statuegrupper og en del andre skulpturer, har vært gjenstand for livlig diskusjon. De siste undersøkelsene antyder at de er romerske kopier, og at originalene, som Laokoongruppen og Pergamonalteret, hører hjemme omkring midten av 100-tallet fvt.

Ved siden av den patetiske, svulmende stilen opptrer også mykere stilretninger innen hellenistisk kunst. Populære motiver er Afrodite, ofte naken eller lett påkledd, nymfer og andre naturvesener, barn samt forskjellige erotiske grupper. De populære tanagrafigurene i terrakotta tilhører denne retningen. Et av sentrene for den myke og mer grasiøse stilen var Alexandria. Denne byens kunstnere var også kjent for sine sterkt realistiske skildringer som kunne gå over i karikaturen. Man vek ikke tilbake for å skildre krøplinger eller mennesker nedbrutt av alder.

En annen side av den sterke realismen innen hellenistisk kunst viser de mange karakterfulle portrettene som er bevart fra perioden. I tillegg til de nevnte stilene sees også, særlig i sen hellenistisk kunst, en interesse for klassiske idealer. Denne førte til at man begynte å imitere klassiske skulpturer. Først var man mer fritt inspirert av disse; siden gikk man over til å kopiere dem direkte, noe som danner opptakten til den romerske masseproduksjonen av eldre verker.

Malerier kjennes hovedsakelig fra litterære beretninger og romerske kopier. Stilen var utpreget malerisk med rik palett og kraftige lys- og skyggevirkninger. Nytt var en økende interesse for landskapet.

Mosaikk-kunsten ble også utviklet i hellenistisk kunst. Fra å bruke småstein i naturfarger som materiale gikk man over til såkalt tesserae, tilhugne biter av stein og farget glassmasse. Man fikk på den måten en rik polykromi og kunne oppnå mye av den samme virkningen som i maleriet.

Fra hellenistisk tid er det bevart flere byanlegg (Priene, Pergamon) og monumentale helligdommer (Athene-helligdommen i Lindos, Rhodos og Asklepios-helligdommen på Kos). De viser en trang til å skape mer enhetlige anlegg hvor aksialiteten utnyttes. Dette trekket videreutvikles i romersk arkitektur.

Et annet element som romerne overtar og utvikler, er rundbuen og tønnehvelvet. Disse dukker opp i gresk arkitektur under hellenismen, men spiller en underordnet rolle.

I tempelarkitekturen går man bort fra det doriske tempelet med sine mange uregelmessigheter og foretrekker det joniske, hvor grunnplanet kan legges inn i et jevnt rutemønster. Periodens mest kjente arkitekturteoretiker var Hermogenes. Han har blant annet inspirert Vitruvius.

Hellenistisk kunst som helhet preges av stort mangfold. Periodens siste del faller sammen med den romerske ekspansjonen, slik at flere av dens kunstneriske særtrekk overtas av romerne og blir holdt levende etter at den egentlige hellenistiske epoken er over.

• den greske antikkens kunst og arkitektur
• hellenismen