grunge

Grunge har en sammensatt tidlig fase. Uttrykket utmeisles av flere aktører over tid. Akkurat når grunge oppstod, er derfor omdiskutert. Det er vanlig å trekke linjene tilbake til midten av 1980-tallet og bandene The Melvins eller Green River. Sistnevntes platedebut, EP-en Come On Down (1985), blir ofte referert til som den første grunge-utgivelsen. Samlealbumet Deep Six (1986) er også viktig med seks band fra Seattle og omegn. Andre vil trekke frem samlealbumet Sub Pop 200 fra 1988. Trolig er dette første gang begrepet grunge blir brukt i markedsføringsøyemed.

Plateselskapet Sub Pop var en viktig aktør når det gjaldt å samle, dokumentere og markedsføre sjangeren som et helhetlig og unikt fenomen til omverdenen i denne tidlige fasen.

I 1991 og 1992 får grunge et kommersielt gjennombrudd. Høsten 1991 ble det sluppet tre album som alle gjorde det kommersielt svært bra: Nevermind av Nirvana, Ten av Pearl Jam og Badmotorfinger av Soundgarden. For de aller fleste var et eller flere av disse albumene det første møtet med grunge og kulturen rundt. Et annet band som hadde et stort gjennombrudd rundt samme tid, var Alice in Chains. I motsetning til tidligere ble grunge nå utgitt på store plateselskaper, og sjangeren ble raskt, og i de påfølgende årene, et svært synlig og hørbart populærkulturelt fenomen.

Til tross for sin store appell og langt på vei populærkulturelle dominans klarte grunge-bandene forholdsvis lenge å bevare en etos av å fronte en motkultur. En indie-ideologi fulgte grunge som en skygge fra tidligere år. Konflikten mellom denne ideologien og sjangerens kommersielle suksess ble etter hvert et paradoks som truet med å undergrave sjangerens identitet. Spørsmål om hvem som var og ikke var ekte grunge, ble gjerne aktualisert av at det dukket opp band som ble markedsført som grunge, men som ikke hadde røtter i det opprinnelige grunge-undergrunnsmiljøet. Et tidlig eksempel på dette er bandet Stone Temple Pilots fra San Diego. Kurt Cobains selvmord i 1994 var også en hendelse som mange ser på som et symbolsk avslutningspunkt for grunge.

Slike fremstillinger av grunge har en retorisk kraft. Likevel er det overdrevent å snakke om sjangerens død. Snarere ble grunge-stilen og delvis også den motkulturelle etosen tatt opp av etablerte band som endret på lydbildet sitt, eller nyere band som skapte nye uttrykk hvor grunge-inspirasjon kun var et av flere elementer.

Grunge var en syntese av flere stiler som ble vektlagt ulikt av de forskjellige bandene. Noen generelle stiltrekk kan likevel trekkes fram. Det meste av grunge har en grunnbase i gitarbasert rock og den klassiske besetningen bestående av gitar, bass, trommer og vokal.

Et vanlig stiltrekk som skiller grunge fra mye annen rockbasert musikk, er hyppig bruk av støyelementer (blant annet feedback, vreng på bassen). Grunge er ofte også melodiøst, og kontraster mellom nettopp det støyende og det mer såre og melodiøse er vanlig.

I grunge er det ikke fokus på instrumental virtuositet. Særlig Kurt Cobain var negativ til profesjonalisering av musikere, fordi han mente dette sto i veien for verdier som originalitet og et mer «ekte» uttrykk. Sett i forhold til det meste som var populært på 1980-tallet, låter grunge «skittent». Noe av denne skittenheten ble tonet ned på albumene som slo bredt an, men en indie-inspirert «gjør det selv»-estetikk (DIY) skinner også igjennom der.

Musikken høres også «mørkere» ut enn mye annen rock-basert musikk, blant annet på grunn av en utbredt praksis med å stemme gitarene lavere enn det som er vanlig. Dette gir en karakteristisk tyngde til lydbildet og kan også gi en viss ustabilitet harmonisk.

Generelt er grunge sjeldent harmonisk rett fram, og man benytter kromatikk og disharmoniske elementer som for eksempel gitarbending som et viktig stiluttrykk. Vektingen av autentisk fremføring fremfor perfeksjonisme gjorde at urene toner instrumentalt eller vokalt kunne være en del av uttrykket.

Grunge skilte seg også ut fra det meste som var populært i samtiden, med realistiske tekster som går i dybden, og generelt med mer depressiv tematikk. Grunge var sjeldent eksplisitt politisk, men bandene hadde allikevel en samfunnskritisk brodd. Tekster som tok opp tabubelagte emner og sosiale forhold, for eksempel utenforskap, depresjon, skadelig bruk av rusmidler og selvmord, ble tatt opp på en naken og ufiltrert måte.

Kjønnspolitiske standpunkter er også vanlig i grunge, og det er kanskje her et skille mot annen rock og metal blir veldig tydelig. Tekstene var generelt fri for misogyni og typiske maskuline markører, og i store band som Nirvana og Pearl Jam er det en tydelig dreining mot også ‘kvinnelige perspektiver’ i tekstene. Til tross for flere åpenbare tilfeller av feministiske perspektiver i tekster og intervjuer, representerer likevel ikke grunge et utvetydig feministisk vannskille innen den hardere rocken og metal. Grunge var heller nok en musikkultur dominert av mannlige artister der kvinnene som markerte seg i all hovedsak ‘jobbet bak scenen’. Med andre ord, grunge var også merket av tradisjonelle kjønnsstrukturer. En utbredt oppfatning av grunge som en pro-feministisk bevegelse får imidlertid næring når en ser grunge som en del av alternativ rock-segmentet. Her finnes det flere crossover-eksempler som knytter bånd mellom grunge og parallelle musikkulturer der kvinner var synlige også som artister. Bandene Hole, L7 og riot grrrl-bevegelsen er gode eksempler på artister og annen feministisk populærkultur der berøringspunktene til grunge er mange.