Gester er kroppslige bevegelser som utgjør eller bidrar til en kommunikativ handling. De blir hovedsakelig utført med hendene, men det kan også være snakk om hodebevegelser, slik som nikking, eller bruk av skuldre, slik som når man «trekker på skuldrene». Man regner med fire hovedkategorier av gester, nemlig de som uttrykker et begrepsmessig innhold – semantiske gester, de som utfører en handling – pragmatiske gester, de som utpeker en referent – deiktiske gester, og de som brukes til å understreke et poeng – taktgester (eller slaggester).

Utførelsen av en gest har tre faser. Først er det en forberedelsesfase, hvor hånda (eller hendene) flyttes opp i utgangsposisjon i gestikkrommet (som regel foran overkroppen). Så kommer anslaget, hvor selve gesten utføres, før hånda vender tilbake til hvileposisjon i avslutningsfasen. Når gester opptrer sammen med talespråk, er de som regel synkronisert med ordene de akkompagnerer, ofte slik at kulminasjonspunktet sammenfaller med det ordet de utfyller (eller understreker i tilfellet med taktgester). Det viser at planleggingen av det verbale og det gestuelle er koordinert.

Semantiske gester

Semantiske gester fremstiller et begrepsmessig innhold ved å skape en visuell representasjon av et fysisk objekt eller en handling. De er dermed basert på likhet med referenten. Det kan for eksempel være de gestene man bruker når man leker «stein, saks, papir» eller når man i en historie vil vise hvor kald man var ved å holde hendene i et favntak rundt overkroppen og riste på overkroppen. Noen gester illustrerer mer abstrakte fenomener og har da en mer metaforisk karakter, slik som når man refererer til ulike nivåer (i en utdanning for eksempel) ved å flytte håndflaten trinnvis oppover i lufta, eller når man viser at man har skjønt noe ved å gripe om et imaginært objekt i lufta.

Pragmatiske gester

Pragmatiske gester er gester som utfører en kommunikativ handling i seg selv. Når vi skal hilse på noen som er langt unna, bruker vi ofte gester, slik som å løfte en flat hånd eller å nikke mot vedkommende. Vi kan svare på et spørsmål ved å riste på hodet, nikke eller trekke på skuldrene, og vi kan gi en positiv vurdering av noe ved å vise «tommel opp»-tegnet. Oftest er disse gestene ikke basert på likhet, men på ren konvensjon. Det er for eksempel ikke noen likhet mellom det å ikke vite noe og det å trekke på skuldrene.

Deiktiske gester

Deiktiske gester utpeker noe (se deiksis). Det kan være å peke på konkrete objekter i omgivelsene eller å henlede oppmerksomheten på mer abstrakte forhold, slik som når man vinker bakover skulderen for å indikere at noe skjedde for lenge siden. Den mest typiske deiktiske gesten er den utstrakte pekefingeren, men man kan også peke med hele hånda eller med hodet ved å nikke i retning av noe.

Taktgester

Taktgester (eller slaggester) er ulike former for slag eller støt med hendene i lufta (eller mot et underlag). De «slår takten» til det verbale ved at de er synkronisert med ord man ønsker å understreke. Det kan være et enkelt taktslag eller flere etter hverandre. Man kan bruke hendene i ulike stillinger, men en vanlig posisjon en enkelt hånd strukket ut med flat, vertikal håndflate.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Adam Kendon (2004): Gesture. Visible action as utterance. Cambridge University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg