geit

Det er tørrstoffet i melken (protein, fett og melkesukker (laktose)) som utnyttes i osteproduksjonen, og som derfor er avlsmålet for geiteavlen. Den norske geitemelka har ca. 3 prosent protein, 3,7 prosent fett og 4,3 prosent laktose.

Fordi geita utnytter lokale grovfôr- og beiteressurser, er fôropptak og fôrutnyttelse også viktig i geiteavlen. Ca. 75 prosent av geitene er med i geitekontrollen (se husdyrkontroll). Avlsarbeidet organiseres av Norsk Sau og Geit. Bukkeringer (felles hanndyrhold) er den viktigste delen av avlsarbeidet. Semin på geit omfatter ca. 1000 insemineringer (kunstig sædoverføring) i året.

Geiteskinn er svært anvendelig og kan brukes til forskjellige formål avhengig av garvemetode. Skinn av voksen geit har sterkere narv og fastere struktur, og er mindre strekkbart enn saueskinn.

Skinn av kasjmir- eller angorageit som er særlig langhåret, blir ofte beredt som pelsskinn og brukes gjerne som tepper og lignende, på grunn av hårenes fine, ullignende kvalitet. Skinn av unge geiter (geitekid) blir gjerne garvet til glacéskinn, som utgjør materialet i de tynne og smidige kvalitetene i hanskeskinn. Foruten til skooverlær kan geiteskinn behandles til møbellær eller til bokbinder- og porteføljelær og lignende.

Siden 2001 har det pågått et omfattende smittesaneringsprosjekt kalt «Friskere geiter» for å få kontroll med sykdommene CAE, byllesyke og paratuberkolose hos geit. Dette skal gi friskere dyr og dermed bedre dyrevelferd og bedre produkter. Prosjektet har gjort den norske geitebestanden friskere, gitt bedre melkekvalitet og geiter som melker lengre.

Tidligere smakte norsk geitemelk mye strammere, fordi opptil 70 prosent av de norske geitene hadde en genfeil som gjorde at melken manglet et viktig protein. Mangelen på dette proteinet gjorde det også vanskelig å lage vanlig hvitost av geitemelken. Genfeilen førte også til redusert konsentrasjon av fett i melken, i tillegg til at innholdet av frie fettsyrer økte. Dette bidro til å gi melken en harsk smak. Nå er denne genfeilen avlet bort, og norsk geitemelk smaker ikke like stramt lengre.

Geita hører til de eldste husdyrene i Norge og var antakelig vanlig i bronsealderen. På grunn av sin evne til å spise det meste, særlig kvist og løv, har den ikke vært like populær overalt. Gjerdeloven av 1860 gav adgang til å drepe den på stedet hvis den var kommet inn i «Frugt- og Urtehaver» omgitt av lovlig gjerde. Primitive driftsformer har holdt seg lenger i geiteholdet enn i annet husdyrhold.

Etter hvert som ysting ble vanlig, ble ost et hovedprodukt, og ystingen av blandet geitemysost skapte en ny epoke i 1880-årene. Etter andre verdenskrig har avdråtten av geiteholdet økt sterkt, vesentlig på grunn av bedre fôring. Planmessig avlsarbeid kom sent i gang, men drives nå av Norsk Sau og Geit.

Heidrun er i norrøn mytologi ei geit som står på taket av Valhall. De falne heltene i Valhall drikker daglig mjød som hentes fra hennes jur.

I følge norrøn mytologi kjører guden Tor ofte over himmelen i en vogn trukket av de to geitebukkene Tanngnjost og Tanngrisne. Mytene forteller at torden og lyn oppstår når Tor kjører med vognen.

Den ene av de to geitebukkene er halt. Det skjedde en gang Tor var på reise og overnattet på en liten gård. Tors to bukker kan slaktes og spises og så bli levende igjen når beina blir lagt uskadde tilbake i skinnet, så Tor bød på middag for alle. Sønnen på gården knuste en av knoklene mens han spiste, for å få ut margen, og derfor ble en av geitene halt. Som betaling for skaden ble gutten Tjalve og søsteren hans Roskva tjenere hos Tor, og de fulgte ham på mange reiser.

Amaltheia er i gresk mytologi navnet på en geit som ammet den nyfødte Zevs på Kreta, og som lønn ble tatt opp blant stjernene. Etter et annet sagn er Amaltheia en nymfe som oppfostret Zevs med geitemelk.