furespissmus

En unik egenskap som deles av begge arter er ei fure i andre fortann i underkjeven, som brukes til å lede gift inn i byttedyr. Både denne tanna og første fortann i overkjeven er spesielt store og ligner mer på ei hjørnetann. Furespissmusene har en stor spyttkjertel i hver kjevehalvdel som via en kanal åpner seg i furens nederste kant. Væsken trekkes opp langs furen med kapillærkrefter. Ingen andre pattedyr har noe lignende. Spyttets giftighet har vært diskutert, men mus som fikk gift sprøytet inn i kroppen døde av den. Hos et menneske som blir bitt kan det gi hevelse, feber og smerter i bryst og hode. Altså ikke ulikt en svak slangegift. Furespissmusene bruker antakelig giften til å lamme byttedyr, men kan også forsvare seg med den.

Man har trodd at begge artene var avhengige av intakte urskoger. Cubafurespissmus lever i ulike skoger, også i fjellskog og furuskog. At den i dag finnes mest i høyereliggende skoger skyldes nok mest at den er blitt utryddet i lavereliggende områder (av mennesket). Den er nå også funnet i jordbrukslandskap og har derfor kanskje en bredere habitattoleranse enn antatt. Hispaniolafurespissmus finnes fra havnivå til over 2000 meter, vanligvis i habitater av god kvalitet. Imidlertid kan også denne arten nå finnes i mange forskjellige typer skoger, også skoger påvirket av mennesket, samt i jordbrukslandskap. Denne arten kobles ofte til karstlandskaper (med berggrunn av kalk), fordi den bruker hulrom og sprekker i fjellet som skjulesteder. Andre typer tørre skjul, som under steiner, mellom trerøtter, inni falne trestammer og trehull brukes også. Cubafurespissmus derimot, graver selv ut ganger og hulrom i bakken. Slike ganger har gjerne flere åpninger og flere rom hvor reiret kan bygges av tørre blader.

Begge artene finner maten på bakken. De er nattaktive, så synet er til liten nytte. Den lange snuten med de lange værhårene fungerer som en sonde som føler og lukter seg fram etter byttedyr. De leter blant løvet på bakken, i hulrom, i sprekker og ned i jordsmonnet. Om de lukter noe godt i en råtten trestamme, kan de rive den helt sundt med klørne. De spiser et bredt utvalg av virvelløse dyr; insekter (også maur og termitter), edderkopper, tusenbein, skolopendere, vevkjerringer, skorpioner, landkrabber, snegler og meitemark. Dessuten også små virveldyr som amfibier, øgler, slanger, mus, fugler og deres egg. De biter og rister større byttedyr, for deretter å presse dem mot bakken med frambeina mens stykker rives av og spises. De spiser også litt frukt.

Begge arter er nattaktive og unngår dermed mange fiender. De viktigste naturlige predatorene er antakelig ugler og boaslanger, men i dag er kanskje innførte arter farligere; hunder, katter, forvillede griser og dessuten rotter.

Begge arter har duftkjertler på hodet og langs kroppssidene, duft er spesielt viktig som kommunikasjonsmiddel i paringstiden. De kan også lage en mengde forskjellige lyder, også ultralyd som ikke er hørbar for oss. De bruker en spesiell kontaktlyd for å holde rede på hverandre.

Hunnen får kun 1–2 unger i kullet. Når ungen er stor nok til følge moren fra sju-ukers alder, henger den seg fast i en spene og blir dermed dradd med. Ungene kan die til de er 60–90 dager gamle og kan følge moren like lenge på samme måte. De er utvokst åtte måneder gamle. Furespissmus kan bli ganske gamle, en hispaniolafurespissmus i fangenskap ble tolv år. Furespissmus er monogame og har altså langsom formering. Dette er kanskje en tilpasning til et øyliv med liten konkurranse og (opprinnelig) få predatorer.