eukalyptus

Eukalyptus er trær med glatt, avflassende bark og som oftest tykke, læraktige, hengende blad med blåaktig voksbelegg. Bladformen hos unge individer er ofte rund, og etter hvert som trærne vokser, blir bladene gradvis mer avlange. I blomsten er kronbladene sammenvokst og faller av som en hette (kalyptos på gresk betyr dekke, jamfør slektsnavnet). Frukten er en krukkeformet, vedaktig kapsel med mange små frø.

Blomster av eukalyptus tiltrekker seg normalt mange insekter, og det er påvist at fluer, bier, veps og biller i bidrar til pollineringen i varierende relativ grad. Fuglepollinering er påvist i mange arter, blant annet i den rød- og gulblomstrede arten Eucalyptus stoatei. Også pungdyr som spiser pollen og nektar, pollinerer noen arter av eukalyptus. Frukten til eukalyptus egner seg dårlig til langdistansespredning. Generelt antas eukalyptus å kunne spre seg 1-2 meter per år ved hjelp av frø.

Slekten omfatter omtrent 754 arter, de fleste i Australia og på Tasmania, og noen få i Ny-Guinea, Filippinene, Malaysia og Indonesia. En rekke av artene kan krysse seg, og artsbegrepet i slekten er derfor problematisk. Kanskje er artsantallet lavere. Fossile arter er kjent fra Europa og Grønland. I Australia danner karritre, jarrahtre, wandoo (Eucalyptus wandoo) og flere andre arter vidstrakte skoger. Enkelte arter kan bli over 100 meter høye.

Den høyeste kjente blomsterplante er et eksemplar av arten Eucalyptus regnans på 101 meter i sørlige Tasmania. Det skal ha eksistert eksemplarer på over 122 meter før de ble fellet. Arten er utbredt i Tasmania og Victoria i Australia.

Av barken og bladene utvinnes harpiks, garvestoffer og eukalyptusolje som brukes i teknikk, medisin og kosmetikk. De oljeaktige terpenoidene som utvikles i blad og bark er meget brennbare, slik at skogbranner i eukalyptus-skoger kan få eksplosive forløp.

• Fellandren, en velduftende monoterpen som brukes i parfyme, fås av arten Eucalyptus radiata.
• Kinoharpiks («Botany Bay kino»), en rød harpiks med astringerende virkning, fås av artene Eucalyptus camaldulensis, Eucalyptus leucoxylon og Eucalyptus resinifera.
• Febertre (Eucalyptus globolus) er en kilde til oleoresin.

Febertre og andre arter av eukalyptus, ble fra 1850-årene plantet spesielt i Middelhavslandene og California for å tørke ut våtmarker og derved fjerne leveområder for malariamygg.

Arter av eukalyptus-slekten plantes også i tropiske og tempererte strøk som prydtre eller kilde for tømmer, cellulose, ved, trekull og biobrensel. Veden hos eukalyptus er ofte temmelig tung, densitet ved 15 prosent fuktighet er fra 0,70 til over 1,00 gram/cm³, og den har vanligvis god styrke og holdbarhet. Trærne vokser raskt og kan være hogstmodne på 8–10 år. Eucalyptus globulus importeres dels som erstatning for eik, under de noe misvisende navnene «tasmansk eik», «chile-eik» og «chilensk eik». Eukalyptus inngår også ofte i parkett.

I deler av verden, utenfor det opprinnelige vokseområdet, kan eukalyptus-arter opptre som invaderende og skadelige for det lokale artsmangfoldet, og det er en rekke steder satt i gang tiltak for å begrense utbredelsen. Selvom eukalyptus sprer seg langsomt med frø, utkonkurrerer trærne den lokale floraen ved å hindre frøspiring (allelopati) og ved å bruke opp vannressursene. I tillegg kommer de hyppige og voldsomme brannene som følge av det svært brennbare løvet som hoper seg opp på grunn av den langsomme nedbrytningen. Eukalyptusene har selv ulike tilpasninger som gjør at de overlever brannene. Planting av eukalyptus medfører derfor ofte utradering av den naturlige vegetasjonen.

• myrtefamilien