etruskere

Etruskerne ble først omtalt i en egyptisk innskrift fra 1200-tallet fvt. i formen tursja (turusja). Av grekerne ble etruskerne kalt tyrsenoi (senere form tyrrhenoi) og av romerne tusci (som ledet til det moderne navn Toscana) og etrusci. Selv kalte de seg rasenna.

Mange forskere, særlig i Italia, hevder at etruskerne representerer en urbefolkning i Etruria. De henviser til at det ikke er noe brudd i kulturutviklingen i denne landsdelen fra Villanova-kulturen til den etruskiske perioden. Men et fremmed innslag med orientalske kulturformer har siden virket sterkt inn på dette befolkningssubstratet og skapt den etruskiske blandingskulturen.

Andre forskere hevder at det etter all sannsynlighet er en kjerne av sannhet i den antikke tradisjonen (som berettes av Herodot) hvor den ene halvdelen av det lydiske folket under kongesønnen Tyrsenos var dratt over havet til umbrernes land som følge av hungersnød i Lydia. Den antikke beretningen om en samlet innvandring kan vanskelig være riktig; i så fall antar man at tidlige etruskere kom i mindre flokker gjennom et lengre tidsrom, som et resultat av en ekspansjon vestover fra det opprinnelige hjemmet ved Lilleasias vestkyst. Av enkelte greske forfatteres omtaler fremgår det at det bodde tyrsenere i den nordlige delen av Egeerhavet. En berømt innskrift fra øya Lemnos fra ca. år 600 fvt. er på et språk som ligner etruskisk. Allerede meget tidlig må de også ha dratt sørover til Afrikas nordkyst om man kan stole på den tidligere nevnte egyptiske innskrift fra 1200-tallet fvt., hvor etruskerne omtales som «folket fra øyene i nord».

Etruskernes kjerneområde var landskapet mellom Apenninene og Det tyrrhenske hav, nord og vest for elven Tevere (Tiber). Fra dette opprinnelige området foregikk det under etruskernes storhetstid på 600- og 500-tallet fvt. en ekspansjon nordover mot Posletta og Sør-Tirol, sørover mot Campania til Capua. Etruskerne var da det herskende folk på Apenniner-halvøya.

Også Roma stod en tid under herredømme av konger som tilhørte den etruskiske ætt tarquiniene; fordrivelsen av denne ætten er blitt regnet som en romersk oppstand mot etruskerveldet. Etruskernes maktstilling ble i nord alvorlig rokket ved gallernes innvandring i ca. 400; i sør led de flere nederlag i kampen mot de greske kolonister (særlig slaget ved Kyme i 474 fvt.). Det var skjebnesvangert da romerne beseiret den etruskiske byen Veii i 396, for dette innledet erobringen av de etruskiske byer på 200-tallet, inntil området under Augustus var helt latinisert.

Etruskerne dannet ingen politisk enhet; det eksisterte bare en konføderasjon av vesentlig religiøs art mellom i hovedsak 12 selvstendige byer. Tarquinii (Tarquinia) var den mest betydningsfulle. På Posletta lå en annen gruppe, blant andre Mantova og Felsina ved Bologna. En tredje gruppe fantes i Campania, blant andre Capua, Nola, Pompeii, Sorrento.

De enkelte bysamfunnene ble i den eldste tiden styrt av konger (latin lucumo) men senere, fra cirka 500 fvt., av årlig vekslende embetsmenn. Samfunnsformen hadde et utpreget aristokratisk tilsnitt. Kvinner inntok, i motsetning til gresk og romersk skikk, en fremtredende plass i samfunnslivet.

Språket deres kalles etruskisk og er ikke i familie med andre kjente språk. Sannsynligvis er det i hovedsak et ikke-indoeuropeiske språk, med islett av italisk og egeisk. En del etruskiske innskrifter er bevart og kan leses ettersom det er skrevet i et gresk alfabet. De lar seg imidlertid vanskelig forstå ettersom vi ikke kjenner språket, dets vokabular og grammatikk.

Kunst knyttet til gravplassen og helligdommen har vært det mest fremtredende trekk hos etruskerne. Hvor mye kulturelt arvegods de brakte med seg fra Lilleasia, er ennå ikke ferdig utforsket. På enkelte områder, som i den eldste statuettkunst og de eldste gravformer, kan man finne tilknytningspunkter til kulturer i det nordvestlige Lilleasia. Av stor betydning for utviklingen av etruskisk kunst var greske impulser i forbindelse med en rik import av gresk kunsthåndverk. På enkelte områder har likevel deres kunst utviklet seg selvstendig.

Gravkunsten, særlig gravmaleriet, gir oss et visst innblikk i etruskernes religion. En annen viktig kilde er her de inngraverte bilder på bronsespeil. I etruskernes panteon samles en rekke gudeskikkelser av meget forskjellig opprinnelse. Fra sitt hjem i Lilleasia kan de ha medbrakt en rekke gudenavn, som ikke viser noen likhet med semittiske, greske eller italiske navn, for eksempel Tinia omtrent svarende til Jupiter.

Senere synes etruskerne å ha opptatt andre guddommer, av greske for eksempel Aplun = Apollon og Hercle = Herakles, og mange romerske som Uni = Juno, Menerva = Minerva, Mars som vegetasjonsgud (ikke krigsgud), Nethuns = Neptunus, Fufluns = Dionysos.

Karakteristisk for etruskernes religion var det detaljerte system for iakttagelsen av lynet, fuglenes flukt og offerdyrs innvoller, særlig leveren, for å få vite gudenes vilje. Denne spådomskunst, etrusca disciplina, som ble utøvd av et eget presteskap, haruspices, gikk senere i arv til romerne, hvor den spilte en viktig rolle.

Kontakten med etruskerne har vært av stor betydning for romerne. Tallrike trekk i romersk kultur, sed og skikk er av etruskisk opprinnelse eller i hvert fall overtatt gjennom dem; eksempler er allerede nevnt på så forskjellige områder som arkitektur og religion. Videre kan det nevnes at selve navnet Roma og navnene på de tre eldste romerske stammene antagelig er av etruskisk opprinnelse, og flere fornemme patrisierfamilier påstod å være av etruskisk ætt, for eksempel Maecenas. Romerne overtok også fra etruskerne alfabetet, kalenderen, skikken med gladiator-kamper og forskjellige verdighetstegn, som sella curulis, toga praetexta og liktorenes fasces.

Etruskerne hadde en stor evne til å oppta og utnytte fremmede kulturimpulser. Sin historiske betydning får de derfor særlig som kulturformidlere. Særlig spilte de en viktig rolle som forbindelsesledd mellom Hellas og Roma.

Etruskiske samlinger finnes innen det egentlige etruskiske område (Bologna), i Roma (Vatikanet, Villa Giulia, Museo Pigorini) og for øvrig i de fleste av Europas større museer. Betydelige samlinger finnes for eksempel i København (Ny Carlsberg Glyptotek og Nationalmuseet).

• etruskisk
• Etruria
• Italias historie før samling
• Romas arkitekturhistorie

• Barker, Graeme & Tom Rasmussen: The Etruscans, 1998, isbn 0-631-22038-0
• Spivey, Nigel: Etruscan art, 1997, isbn 0-500-20304-0
• Torelli, Mario (red.) The Etruscans , 2001
• Turfa, Jean M. (red.) The Etruscan World , 2013