essay

• Et essay tar utgangspunkt i forfatterens personlige situasjon.
• Det er assosiativ, springende, utprøvende og litterært i stilen.
• Forfatteren gjør ikke krav på å si noe uttømmende om et emne.

Et essay inneholder refleksjoner om et fenomen som finnes i virkeligheten. Det er en bevisst gjennomarbeidet skriftlig tekst og forholder seg typisk til andre tekster om emnet. Essayisten kan tilsynelatende henvende seg til likesinnede, når teksten er full av sitater fra andre skribenter. Det kan se ut som om essayisten nærmer seg emnet fra ulike sider. Reisen er et gjengangermotiv i essayet, som selv kan fremstå som en slentrende bevegelse, eller en reise.

Man kategoriserer ulike essayer tematisk etter hva de omhandler. Det finnes filosofiske essayer, politiske essayer, kritiske essayer og polemiske essayer. Man kan også skille ulike essaytyper etter måten de er skrevet på. Noen er mer formelle, og det vil si at de tenderer mer mot en vitenskapelig tilnærming til en sak. Andre er mindre formelle, mer litterære og subjektive.

Det finnes også en oppfatning at et essay ikke er en klart avgrenset sjanger, men at begrepet sikter mot en skrivemåte. Man kan si at en essayistisk tekst er holdt i en mer utforskende, tilnærmende og utprøvende stil. En reportasje trykt i en avis kan være essayistisk i formen.

Det er den franske forfatteren Michel de Montaigne som regnes som den som fant opp essaysjangeren. Etter at Montaigne ga ut flere bind med mer subjektive essayer fra 1580 av, publiserte Francis Bacon mer objektive engelske essayer i 1597. Disse var i større grad enhetlige og formale. Historisk var Montaignes essayer en videreutvikling av den typen tekst som finnes for eksempel i antikkens epistler (brev), som hos Seneca den yngre. Brev der skribenten la ut om ulike emner, er litterære forløpere for essaysjangeren (for eksempel ble emnet «vennskap» drøftet både i brev og i essayer). Ludvig Holberg (1684–1754) ga ut en rekke essayer sent i livet, først som Moralske tanker i 1740, der han fritt reflekterte over merkelige ideer og påfallende fenomener som han støtte på i dagliglivet. I Epistler – brev – kommenterte han religiøse, filosofiske og historiske skrifter som han holdt på å lese.

På 1800-tallet ble det subjektive essayet også dyrket av blant annet den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson (1803–1882). Som også Charles Lamb og Thomas Carlyle inneholder Emersons tekster det man kan kalle livsvisdom. I essayet Self-Reliance maner han leserne sine til å stole på seg selv, og å ikke bare gjøre som andre sier. Ellers finnes det mange essayer som inneholder litteratur- og kulturkritikk, som hos Georg Lukács, Virginia Woolf og Walter Benjamin, i Norden hos Georg Brandes, Camilla Collett, Hans E. Kinck, Sigrid Undset og Helge Krog. Knut Hamsun holdt sitt essay om det ubevisste sjelelivet som foredrag.

Av nyere norske essayister kan det nevnes Gunnhild Øyehaug (født 1975), som blant annet har skrevet om det å være «audmjuk». Marit Eikemo (født 1971) ga i 2008 ut essaysamlingen Samtidsruiner (2008), som inneholder for eksempel en økokritisk tekst om forlatte oljeinstallasjoner i Nordsjøen. Karl Ove Knausgård har skrevet en rekke essayer blant annet for The New York Times Magazine, i bokform, og han har inkludert lengre essayer i noen av romanene sine, blant annet har han skrevet et essay om Adolf Hitler i Min Kamp, bind 6.

Særlig i tysk filosofi og litteraturvitenskap er essayet omtalt som en kritisk sjanger. Filosofen Theodor Adorno (1903–1969) sa at essayet var den kritiske formen par excellence fordi den med sin usammenhengende form uttrykte en tvil på å kunne si noe endelig om et emne. Essayets usystematiske tilnærming tolket han som en kritikk av makten, av «systemet». Nettopp fordi det ikke var skrevet med vitenskapelig ambisjon, kunne essayet gi innsikter i det vesentlige.

Den norske forfatteren og litteraturforskeren Georg Johannesen (1931–2005) har ment at essaysjangeren er samfunnskritisk, og at den har en politisk funksjon. På den andre siden finnes det anklager mot essayister at de skriver elitistisk fordi de forutsetter kunnskaper hos leserne som de ikke nødvendigvis har. Andre igjen har ment at essayet er en «mannlig sjanger» fordi det tidligere bare var menn som hadde nok kunnskap og autoritet til å skrive på denne måten.

• sjanger
• sakprosa

• Essayet. Utvalg og introduksjon ved Arne Melberg. (Universitetsforlaget 2013)
• Ottar Grepstad et al.: Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. (Det norske Samlaget 1982)
• Georg Johannesen: Holberg og essayet. I Ludvig Holberg: Essayer, utvalg ved Kjell Heggelund. (Cappelen 1977)
• Georg Lukács: Die Seele und die Formen. (Berlin 1911)
• Theodor W. Adorno: Der Essay als Form. Noten zur Literatur (Suhrkamp 1974, norsk oversettelse i Essayet, Universitetsforlaget 2013)
• Gerhard Haas: Studien zur Form des Essayer und zu seinen Vorformen im Roman (1966), norsk oversettelse tilgjengelig som «Essayets særmerke og topoi», i Ottar Grepstad, et al.: Essayet i Norge (Det norske Samlaget 1982)