eremittkreps

Mens bakkroppen er bløt, er forkroppen hos eremittkreps relativt normal, med hardt hudpanser og fem par gangbein, hvor de forreste bærer store klør. De har øyne på stilk og lange følehorn. Hos eremittkrepsene er høyre klo vanligvis større enn den venstre. De forreste gangbeina har også hard overflate. Brystpartiet er dekket av et skjold, og skjoldets lengde brukes som et mål for eremittkrepsens størrelse. Hos vanlig eremittkreps blir skjoldet mer enn 20 millimeter langt, men bare seks millimeter hos håreremittkreps.

Eremittkrepsen søker beskyttelse i tomme sneglehus. I sneglehuset holdes kroppen fast av rudimentære beinpar på bakkroppen, samt av de to bakerste par gangbeina. De kraftige klosaksene dekker åpningen til sneglehuset når krepsen trekker seg inn i det. De bruker mange forskjellige sneglehus, som av strandsnegler eller kongsnegl. Når de vokser, må de skifte sneglehus. Det kan bli en mangelvare. Krepsen undersøker nøye det nye sneglehuset før den trekker seg hurtig ut av det gamle.

Eremittkrepsen lever ofte i symbiose med forskjellige svamper og nesledyr. Særlig kjent er symbiosen med eremittkrepssjørose, Adamsia carcinipodis, som sitter på eremittkrepsens Pagurus prideaux sitt sneglehus. Også Hormathia digitata sees på sneglehus med eremittkreps, gjerne Pagurus bernhardus. I verdensmålestokk finnes mange arter som lever i symbiose med sjøroser.

Enkelte tropiske eremittkreps lever på land, for eksempel Ostindias palmetyv, Birgus latro, som bor i jordhuler. De kalles også kokosnøttkrabber, fordi de klatrer i trærne og forsyner seg av nøttene. De beskytter bakkroppen med skall fra en landsnegl. Under forplantningen vandrer de landlevende eremittkrepsene til havet for å legge egg.

Av denne familien er det kjent mer enn 700 arter på verdensbasis, og fra Norge er det kjent syv arter av eremittkreps.

Den største er vanlig eremittkreps, eller bernharderemittkreps, Pagurus bernhardus,. Ifølge Artsdatabanken har den stor utbredelse langs kysten, helt til Troms og på dypt vann i Nordsjøen. Den har også har stor utbredelse i Europa. Den blir opptil ti centimeter lang og er rødlig i farge. Brystskjoldet kan bli 23 millimeter langt. Vanlig eremittkreps lever i fjæresonen og nedover. De største individene bruker ofte sneglehus av kongsnegl, mens unge individer klarer seg med mindre sneglehus. Individene må skifte sneglehus når de vokser. Nye sneglehus undersøkes grundig før krepsen trekker seg ut av det gamle og lynraskt skifter over.

Håreremittkreps, Anapagurus chiroacanthus, er mye mindre og har et skjold som er seks millimeter langt. Bein og klør er sterkt behåret, og øynene sitter på lange stilker. Den lever på grunt vann langs kysten av Sørlandet og Vestlandet, og så langt nord som til Nord-Trøndelag.

Anemoneeremittkreps, Pagurus pridaux, lever som nevnt i symbiose med eremittkrepssjørose. Når krepsen vokser og skifter sneglehus, løsner den sjørosen og flytter den over. Nesletråder fra sjørosen beskytter krepsen. Med et brystskjold på 14 millimeter er arten noe mindre enn vanlig eremittkreps. Den har forholdsvis liten utbredelse, men finnes ifølge Artsdatabanken på grunt vann på Sørlandet og Vestlandet.

Pagurus pubescens har en utbredelse som strekker seg langs hele norskekysten og videre nordover i Barentshavet og områdene rundt og nord for Svalbard. Denne eremittkrepsen kan finnes i symbiose med blant andre kolonisjørosen Epizoanthus incrustatus.

• Dyreliv i Norge
• Dyreliv i havet
• tifotkreps

• Christensen, Marit E. (1972). Bestemmelsestabell over Crustacea Decapoda Tifotkreps. 71 sider. Universitetsforlaget.