I kristendommen oppstod eremitt-bevegelsen på 200- og 300-tallet. Den første betydelige kristne eremitten var Antonios (rundt 250–356). Et stort antall menn og et mindre antall kvinner ble eremitter i den egyptiske ørken og i Palestina, Syria og Lille-Asia i de nærmeste århundrene etter Antonios. Eremittenes holdning til verden ble uttrykt i begrepet ksenoteia som er gresk av 'det å være fremmed i verden'. De søkte en indre ro, apatheia, eller 'fravær av lidenskap', som kunne muliggjøre uopphørlig bønn og fornemmelse av nærhet til Gud. Mange praktiserte ulike former for askese. Klostre som ramme for det religiøse liv oppstod først mot slutten av 300-tallet.
I den ortodokse kirke og de andre østkirkene har eremittradisjonen fortsatt helt til vår tid. I vesten var eremittlivet sterkt utbredt i perioder, både innen visse klosterordener, for eksempel i Cistercienserordenen, og uavhengig av klostrene. Frans av Assisi levde for eksempel som eremitt.
Et nytt trekk i middelalderen var eremittlivet i byer. Eremitten holdt seg i ett rom, eventuelt innemurt. Katolske eremitter fantes fortsatt på 1700-tallet, men forsvant nesten fullstendig på 1800-tallet, unntatt i Spania.
Siden 1900-tallet har eremittlivet igjen gjort seg gjeldende og finnes nå i en rekke land. Trappistordenen har siden 1964 åpnet for at ordenens munker under visse betingelser kan leve som eremitter. Også i den anglikanske kirke finnes det i dag kvinnelige eremitter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.