entartete Kunst – Store norske leksikon

Max Beckmann var en av de mest mislikte kunstnerne i Tyskland under nazismen. Han ble sagt opp fra stillingen som professor ved det statlige kunstakademiet i Frankfurt (Städelschule), samtidig som han i praksis fikk utstillingsforbud. Maleriene hans ble kategorisert som degenererte, og han var inkludert i utstillingen «Entartete Kunst» i München 1937. Samme år flyttet han til Amsterdam, og videre til USA i 1947.

Fuglenes helvete, 1937–1938

Av Max Beckmann.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

*Utstillingsguide (Ausstellungsführer)* til utstillingen i München og andre tyske byer, som ble arrangert fra juli 1937 og frem til 1941. Forsidens illustrasjon viser en kubistisk skulptur av den tyske kunstneren Otto Freundlich, som ble laget i 1912 med tittelen *Stort hode. Det nye mennesket*. Vinkel og belysning i fotografiet er med hensikt utført nedenfra og opp slik at den kubistiske forenklingen av form blir fremstilt som et sykelig avvik som skulle bekrefte den nazistiske raseteorien. Denne propagandautstillingen ble arrangert av det nazistiske partiet, og formålet var å karakterisere moderne kunst og kunstnere som avvikende og perverse. Ordet "Kunst" er derfor trykt i anførselstegn. Under oppholdet i Frankrike i februar 1943 ble Freundlich angitt som jøde, og drept på vei til eller i tilintetgjøringsleiren Sobibor (omkring) 10. mars 1943.

Deutsche Fotothek.

Lisens: CC BY SA 4.0

Joseph Goebbels besøkte 27. februar 1938 vandreutstillingen «Entartete Kunst» i Haus der Kunst i Berlin (Goebbels i lys frakk). Til venstre to malerier av Emil Nolde, til høyre en skulptur av Gerhard Marcks. Ved nazistenes overtagelse av makten i Tyskland 30. januar 1933 ble det innført kontroll og ensretting av alle sosiale og kulturelle aktiviteter, inklusive alle kunstformer.

Joseph Goebbels under vandreutstillingen «Entartete Kunst»

Bundesarchiv, Bild 183-H02648 .

Lisens: CC BY SA 3.0

*Gutt med agurkranke*, dette maleriet fra 1930 er malt av Charlotte Wankel. På utstillingen "Kunst og ukunst" i Nasjonalgalleriet april-mai 1942 hang det i avdelingen for ukunst. Tydeligvis likte ikke Nasjonalgalleriets ledelse Wankels puristiske stil og franske referanser.

Børre Høstland/Nasjonalmuseet, Oslo.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra åpningen av utstillingen «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet april 1942. Ytterst til venstre statsrådsekretær (fra høsten 1942 kulturminister) i Nasjonal Samling Rolf Jørgen Fuglesang; direktør Søren Onsager i mørk dress til høyre. I utstillingskatalogen *Kunst og ukunst i Nasjonalgalleriet* (1942) skriver direktør Onsager at Nasjonalgalleriet har tatt opp "kampen mot 'entartet' kunst", fordi samtiden fremstår som en «nedgangsperiode» målt opp mot den "nasjonale linje" som preget 1800-tallets kunstneriske prestasjoner.

Propagandafoto/pressefoto

Rikspropagandaledelsen/Blix forlag.

Lisens: CC0

Entartete Kunst var en nedsettende betegnelse som ble brukt i det nazistiske Tyskland om store deler av billedkunsten i samtiden. Betegnelsen ble brukt om kunst som man mente var dekadent og degenerert, og som representerte et forfall. I Norge brukte man betegnelsen ukunst.

Faktaboks

Uttale: entˈartete kunst
Etymologi: tysk ‘utartet kunst’
Også kjent som: degenerert kunst, ukunst, utartet kunst

Det regjerende politiske partiet og nazistiske sympatisører i Tyskland mente at mye av billedkunsten var degenerert og skadelig for en sunn og nasjonal tysk tradisjon.

Den nedsettende betegnelsen entartete Kunst gjaldt til å begynne med ekspresjonisme og kubisme, men ble snart utvidet til å gjelde all kunst som manglet tilslutning til nazismen.

Betegnelsen ble introdusert under Weimarrepublikken i 1920-årene. Allerede i 1930 ble betegnelsen flittig benyttet som politisk verktøy av sentrale nazistiske ledere. Betegnelsen ble slagord for forfølgelsen av kunst og kunstnere som det nazistiske regimet satte i gang for fullt fra og med maktovertagelsen i 1933 og frem til avslutningen av andre verdenskrig i 1945.

Kjennetegn

Kunsten som nazistene mente var skadelig og degenerert, var retningene dadaisme, surrealisme, fauvisme, ekspresjonisme, kubisme og Neue Sachlichkeit. Dessuten ble kunst som var laget av jøder, eller som formulerte liberale eller sosialistiske ideer, forkastet.

De nazistiske ideologene foretrakk kunst som var nasjonal, germansk og figurativ. Adolf Hitler og Albert Speer likte kunst med heroiske temaer og klassisk figurasjon.

Historikk

Kunstens oppgave i Det tredje riket, det vil si Tyskland fra 1933 til 1945, skulle støtte opp om den nazistiske ideologien. Derfor mistet alle kunstnere som ikke underkastet seg denne politikken retten til å arrangere utstillinger. Et stort antall kunstnere ble nektet å skape kunst i det hele tatt. Politiet overvåket deres virksomhet. I årene før utbruddet av andre verdenskrig forlot mange kunstnere Tyskland for å slå seg ned i blant annet England og USA.

De totalitære myndighetene tok kontroll over skoler og universiteter. Mange lærere ved private og offentlige kunstakademier mistet stillingen og ble erstattet med nazistiske sympatisører. Bauhaus, som var en sentral skole for utdanning av kunstnere, designere og arkitekter, ble stengt i 1933.

Beslagleggelse av entartete Kunst

Direktører og ansatte ved kunstmuseene ble fratatt arbeidsoppgaver eller sagt opp dersom de ikke fulgte de politiske og ideologiske retningslinjene for hvilken type kunst som skulle vises for publikum. Disse retningslinjene ble formulert av ministeriet for folkeopplysning og propaganda, som ble ledet av Joseph Goebbels i samarbeid med Gestapo.

I løpet av sommeren 1937 ble mellom 16 000 og 21 000 kunstverk fra omkring 100 museer beslaglagt og katalogisert som entartete Kunst. Aksjonen ble begrunnet juridisk i en egen lov. En stor del av den beslaglagte samlingen ble destruert i 1938.

Deler av den beslaglagte kunsten ble likevel lagret, og mange kunstverk ble solgt i utlandet. Malerier av kjente kunstnere, eksempelvis Paul Klee, Oscar Kokoschka, Wilhelm Lehmbruck, Henri Matisse, Vincent van Gogh og Pablo Picasso, ble 30. juni 1939 solgt ved auksjon i Galerie Theodor Fischer, Luzern. Inntektene gikk blant annet til finansiering av den militære opprustningen.

Utstilling av entartete Kunst

På ordre fra Joseph Goebbels ble det i 1937 nedsatt en gruppe som fikk til oppgave å velge ut kunstverk til en utstilling som skulle eksemplifisere den degenererte kunsten. Utstillingen fikk tittelen «Entartete Kunst» og omfattet omkring 600 kunstverk. Åpningen av denne utstillingen fant sted i München 19. juli 1937. Hensikten var å latterliggjøre de utstilte verkene. Utstillingen ble vist i flere tyske byer frem til 1941.

Kunstverk av godt over 100 kunstnere ble plukket ut og presentert som degenererte, eksempelvis verk av Ernst Barlach, Max Beckmann, Marc Chagall, Max Ernst, George Grosz, Johannes Itten, Paula Modersohn-Becker, Rolf Nesch og Kurt Schwitters.

Offentlig brenning

Nazistenes kampanje mot den såkalte degenererte kunsten, Aktion entartete Kunst, nådde en famøs topp da 4829 malerier, grafiske trykk og tegninger ble brent offentlig i Berlin 20. mars 1939.

I Norge

De norske nazistene i Nasjonal Samling tok initiativ til en kampanje som lignet den tyske. I april–mai 1942 arrangerte Nasjonalgalleriet en utstilling med tittelen «Kunst og ukunst». I utstillingskatalogen Kunst og ukunst i Nasjonalgalleriet. Oppryddingen april 1942 skiller museets direktør Søren Onsager mellom kunst som representerer «den nasjonale linje», det vil si kunst fra Johan Christian Dahl til Edvard Munch, og deler av samtidskunsten, som han kaller «forfallstiden». Han advarte mot «smakløst sensasjonsmaleri, kommunistisk propaganda og alle slags sykelige eller perverse eksesser». Onsager og hans meningsfeller i Nasjonal Samling var særlig negative til ekspresjonisme og kubisme.

Malerier av blant andre Reidar Aulie, Arne Ekeland, Kai Fjell, Olav Strømme, Gert Jynge og Charlotte Wankel eksemplifiserte den såkalte ukunsten.

*Nybyggerpike*, malt av Arne Ekeland i 1939. I utstillingskatalogen *Kunst og ukunst* (1942) skriver direktør Onsager at de malerier som blir vist som eksempler på ukunst, blant andre Ekelands maleri, «kun representerer et utvalg av de billeder fra oppryddingen, som ikke vil bli tatt med ved Nasjonalgalleriets nymontering».

Jacques Lathion/Nasjonalmuseet, Oslo.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Onsager, Søren (1942). Kunst og ukunst i Nasjonalgalleriet. Oppryddingen april 1942. Oslo: Det Mallingske Boktrykkeri

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Termer og begreper i bildende kunst

Erik Mørstad

Universitetet i Oslo