dommedag

I den opprinnelig iranske religionen zoroastrastrismen henger forestillinger om verdens undergang og dommen fra Ahura Mazda (Gud) sammen. En brennende metallstrøm som gjør ende på denne verden, er samtidig en rensende ild, som skiller de onde fra de gode, og det er bare de gode sjelene som får nye legemer og del i den nye verden.

Forestillingen om en dommens dag går langt tilbake i tid. Allerede hos profeten Amos (700-tallet fvt.) kan vi lese at Israel så frem til Jahves dag, dagen da de onde skulle bli skilt ut og forvist fra landet, mens de gode skulle få et godt liv i Eretz Israel. Under påvirkning av både zoroastrismen og hellenismen ble det i tiden frem mot vår tidsregnings begynnelse også utviklet ulike forestillinger om sjel og legeme, de dødes oppstandelse, en himmelsk domstol og kommende messianske tider, der en nasjonal frelser, en Messias, vil gjenoppreise det jødiske folk. Ifølge en tradisjon vil de døde gjenoppstå før den endelige dommedag, slik at også de kan stå foran domstolen. Det finnes ulike oppfatninger om hvem som skal lede denne, Gud selv, eller Messias.

Den rabbinske jødedommen har ingen faste læresetninger eller dogmer om dommedag eller livet etter døden, og de fleste jøder er ikke særlig opptatt av slike spørsmål. Det er likevel en vanlig forstilling at det finnes en «Edens hage» eller «Neste verden», der de rettferdige tilbringer sitt liv med Tora-studier. Det finnes også en forestilling om Gehenna, et sted der de skyldige må gjennom en tidsbegrenset straff. Jødedommen avviser imidlertid ideen om evig fortapelse. Forestillingen om dommedag, som en dag da hvert menneske må stå foran Gud for å få sin dom, knyttes i jødedommen også til nyttår, rosh ha- shana.

Tidlig kristendom overtok de jødiske forestillingene om dommedag, og identifiserte Messias med Jesus, som snart skulle komme igjen i makt og herlighet, gjøre ende på djevelen og hans tjenere, dømme levende og døde, og opprette Guds herlighetsrike. Forestillingene om dommedag i Det nye testamentet er usystematiske og motstridende, noe som skyldes at de ble påvirket av hellenistiske ideer om menneskesjelens udødelighet og dommen som skal ramme den enkelte etter døden.

Forestillingen om en dommedag ved historiens ende har med utgangspunkt i de bibelske fortellingene (Matteusevangeliet, kapittel 25, og Johannes åpenbaring) også fulgt den kristne teologien helt fra tidlig kristendom. Men det er ikke først og fremst i teologien at denne forestillingen har funnet sin videre utfoldelse. Det skjer også i den kristne kunsthistorien, der dommedagsmotivet spilte en sentral rolle i kirkeutsmykninger fra cirka 800-tallet og frem til middelalderens slutt. Især i de gotiske katedralene var dommedagsscenen et ubredt motiv, det var å finne i den såkalte tympanon, over inngangspartiet.

Tanken om den ytterste dag da alle mennesker stilles for Guds domstol, er en grunnleggende trossannhet i islam, og var også et sentralt tema i Muhammads første forkynnelse. Tallrike surer i Koranen er i sin helhet viet dommen og dommedag. Hadith-litteraturen har utdypet denne tematikken, og gir detaljerte beskrivelser av forløpet; av varsler som viser at tidens ende er nær osv. Koranens budskap om dommedag er knyttet til tanken om menneskets oppstandelse, frelse eller straff i det neste liv.

• apokalypse
• eskatologi
• helvete
• oppstandelse
• Messias – frelser
• Messias – i jødedommen