diaspora (jødedom)

De første fordrivelselsen av israelitter/jøder fra Eretz Israel fant sted allerede i 722 fvt., da assyrerne forflyttet Nordrikets (Samaria) befolkning østover. De fordrevnes videre skjebne er omspundet av myter, og vi vet lite om hva som skjedde med dem i det store assyriske riket.

De første jødiske diasporasamfunnene vi har pålitelige opplysninger om oppstod i Babylonia på 500-tallet fvt., og var et resultat av kong Nebukadnesar 2s ødeleggelse av Jerusalem i 586 fvt. og den påfølgende deportasjonen av en større del av landets jødiske befolkning til Babylonia. Da kong Kyros 2. (den store) i 538 fvt. tillot jødene å vende tilbake til Juda, valgte mange å bli i Babylonia. Mange fortsatte likevel å føle tilknytning til sin egen Gud og sitt eget folk og holdt kontakt med jødene i sitt gamle hjemland.

Det ble de hjemvendte som satte sitt preg på jødedommens videre utvikling. Flere tradisjoner fra eksiltiden ble beholdt, som en øket fokusering på bønn og studier. Dette kan vi lese om i bøkene Esra og Nehemja. På tross av at bare et mindretall hadde valgt å vende tilbake til Juda, utviklet de lærde en ide om at et helt folk hadde har vært i eksil, men var vendt tilbake til Erez Israel. Denne forestillingen om å leve i eksil og vende tilbake har satt sitt preg på jødedommen helt frem til i dag.

På samme tid ble det også opprettet flere jødiske samfunn i Egypt, dit mange jøder hadde flyktet fra krig og uroligheter. Spesielt kjent er den jødiske kolonien ved Aswan i Øvre Egypt. Denne besto i flere hundre år.

Aleksander den stores erobring av landene i Midtøsten (fra 333 fvt.) og den etterfølgende hellenistiske perioden, førte til opprettelsen av mange jødiske handelssamfunn i de nyopprettede greske byene i området. Etter romernes erobring av Juda, som de kalte Judea, i 63 fvt. flyttet stadig flere jøder til andre deler av Romerriket.

Jødenes nederlag i krigen mot romerne (66–70 evt.) og den mislykkede Bar-Kokhva-oppstanden (132–135 evt.), resulterte i at romerne fordrev en stor del av de gjenværende jødene fra landet. Jødene ble nå et folk uten eget land. Bare i Galilea var det fremdeles fungerende jødiske samfunn og jødiske læresteder (jeshivaer). Med kristendommens stadig økende betydning i området utover på 300- og 400-tallet, ble jødisk liv i Eretz Israel stadig vanskeligere, men de gamle jødiske samfunnene i Mesopotamia (Babylonia) fortsatte å eksistere. Jødedommens kulturelle og religiøse sentra lå etter hvert i diasporaen.

I middelalderen lå de viktigste jødiske lærestedene først i Babylonia, Nord-Afrika og Spania, senere i Frankrike og byene langs Rhinen. Jødedommen som ble utviklet nord for Alpene og ikke minst i Øst-Europa, kalles askenasisk jødedom.

Allerede under korstogene på 1100-tallet hadde mange jøder flyktet østover. Øst-Europa ble etter hvert et viktig senter for den europeiske diaspora-jødedommen. Som minoritet i kristne land ble det viktig å beholde og styrke sin jødiske identitet. Allerede på 1400-tallet møttes jødiske ledere fra forskjellige land, og på 1500-tallet ble det holdt større jødiske konferanser. På 1600-tallet ble forholdene vanskeligere, og mange jøder dro igjen vestover, hovedsakelig til Nederland og Tyskland. Men frem til andre verdenskrig var Øst-Europa fremdeles et viktig senter for den europeiske jødedommen.

Det bodde også jøder i alle landene rundt Middelhavet og i Midtøsten. Jødene i det muslimske Spania og i de muslimske landene i Midtøsten og Nord-Afrika praktiserte etter hvert en form form jødedom som med en fellesbetegnelse kalles sefardisk jødedom. I 1492, da muslimene var fordrevet, og hele Spania var blitt et kristent land, ble jødene fordrevet fra landet. De slo seg ned i Vest-Europa, Marokko og i Det osmanske riket.

Allerede på 1500-tallet utvandret det jødiske handelsmenn fra Bagdad (i dagens Irak) til India. På 1700-tallet kom det også irakiske jøder til Goa. Fra 1500-tallet ble det også opprettet jødiske samfunn i Den nye verden, både i Nord-Amerika, Syd-Amerika og på øyene i Det karibiske hav. Jødene opprettet både askenasiske og sefardiske menigheter, og både Syd- og Nord-Amerika fikk etter hvert en stor jødisk befolkning.

De gamle og tradisjonelle jødiske samfunnene i Øst-Europa ble utryddet under andre verdenskrig og eksisterer ikke mer. Den spesielle østeuropeiske jødiske kulturen er borte, men flere ultraortodokse jødiske samfunn forsøker å bevare mest mulig av tradisjonene og livsstilen. Det lever fremdeles jøder i både Russland og flere andre østeuropeiske land. Svært mange har imidlertid utvandret til Israel.

De nesten en million jødene som hadde bodd i de muslimske landene siden oldtiden, ble mer eller mindre fordrevet fra sine gamle hjemland etter opprettelsen av staten Israel i 1948. De aller fleste valgte å flytte til den jødiske staten, men mange nord-afrikanske jøder valgte å flytte til Frankrike. Bare Tyrkia, Marokko og Iran og har fremdeles noen fungerende jødiske samfunn.

Staten Israels opprettelse (i 1948), og muligheten den har gitt jødene til å vende tilbake til forfedrenes land, har ført til at mange jøder nå skiller mellom tvungent eksil og frivillig diaspora. Mange har valgt å flytte til Israel, eller har ikke hatt noe valg, men svært mange foretrekker å fortsette å bo i de landene de føler er deres hjemland.

I senere tid er USAs jøder viktige bidragsytere til jødedommens videre utvikling, men også Europas jødiske samfunn bidrar i betydelig grad. Ikke minst i Tyskland er det nå igjen et levende jødisk liv.

Norge har hatt jødiske menigheter siden opprettelsen av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo 1892 og i Trondheim 1905.