det aller helligste

Det aller helligste er betegnelsen på det innerste rommet i den transportable helligdommen, tabernakelet, som israelittene ifølge tekstene i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet førte med seg på vandringen fra Sinaifjellet til Kanaan. Det var også betegnelsen på det innerste rommet i tempelet i Jerusalem. Det aller helligste ble oppfattet som stedet der Gud (Jahve) selv var tilstede.

På hebraisk kalles rommet det aller helligste kodesh ha-kodashim eller debir (dvir), 'det innerste rom'. Ifølge bibeltekstene inneholdt rommet Paktens ark, den transportable kisten som inneholdt lovtavlene med De ti bud.

Tekstene gir noe ulike beskrivelser av hvordan kisten så ut. Ifølge 2. Mosebok (25, 10–16) var den laget av akasiatre, og kledd med gull innvendig og utvendig. To store kjeruber beskyttet kisten med sine vinger, og Guds stemme skal ifølge 2. Mosebok ha kommet fra stedet mellom disse (25, 22).

Kisten var ansett som så hellig og så farlig at det var strengt forbudt å røre eller se den. Tekstene forteller at under transporten gjennom ørkenen måtte det derfor tas mange forholdsregler (4. Mosebok 4, 1–20). I tempelet i Jerusalem var det kun øverstepresten som hadde adgang til det aller helligste, og kun på forsoningsdagen, jom kippur.

Denne forestillingen om at guden holdt til i det aller innerste rommet i tempelet var vanlig i hele det gamle Midtøsten og Egypt. Det var her den viktigste gudestatuen sto. Men i motsetning til i de andre landenes templer, sto det ingen statuer av Jahve i tabernakelet eller i de israelittiske/jødiske templene.