dataspill

Elektroniske utgaver av tradisjonelle kort- og brettspill kan være nær tro kopier av originalene, der datamaskinen bare tar seg av å «kaste terningen», stokke og dele ut kort og holde styr på de enkelte spillernes poengsum. Spillene kan være for én person (enten kabaler eller spill mot datamaskinen) eller flere. Sjakkdatamaskiner, som lenge har vært en del av utviklingen innen kunstig intelligens, kan også telles med her.

I vid forstand er de fleste dataspill ferdighetsspill, men som kategori omfatter den spill som nesten utelukkende baserer seg på raske reflekser og reaksjonsevne, og god hånd–øye-koordinasjon. Her finner vi blant annet tidenes kanskje mest populære dataspill, Tetris (1985), som går ut på raskt å stable fallende blokker oppå hverandre så effektivt som mulig.

Såkalte plattformspill hører også til blant ferdighetsspillene – typisk for disse er at spillet er delt inn i «brett» eller «nivåer», som må mestres før man går videre til det neste, og at hvert enkelt nivå alltid er det samme for hver gang man spiller det. Eksempler på plattformspill er Nintendos Super Mario Bros (1985/1986/1987), og mange senere spill med figuren Mario i hovedrollen; Segas Sonic the Hedgehog (1991); PlayStations Crash Bandicoot (1996) og IBM PC-plattformens Commander Keen-septologi (1990–2001). Betegnelsen plattformspill stammer fra de tidligste variantene, der spillfiguren skulle jobbe seg oppover skjermen, ved å klatre på stiger mellom horisontale plattformer og hoppe over eller dukke under hindringer som kom i veien.

Sportssimulatorer omfatter blant annet kampsportspill for to personer, ski- og snøbrettsimulatorer som egentlig er rene ferdighetsspill, golfspill som går ut på å velge kølle, vinkel og slagstyrke ut fra gjeldende forhold, og fotball- og baseballspill der det å administrere og drive laget kan være minst like viktig som selve kampene.

Tekniske simulatorspill finnes over et bredt spekter, fra realistiske flysimulatorer der underholdningsverdien er sekundær, som brukes i opplæring av jagerpiloter, til kappkjøring og krigføring med romskip hentet fra populære science fiction-filmer, som ofte inngår som en del av actionspill. Bilspill har alltid vært populært, og er kanskje den sjangeren der det er vanligst med ekstrautstyr (ratt) for å gjøre opplevelsen mer virkelighetsnær.

Spill som simulerer en mer eller mindre realistisk verden, som spilleren skal styre og utvikle, er en kombinasjon av simulasjonsspill og strategispill. Noen av de mest kjente er Civilization-serien (1991–), der man skal bygge opp og styre en avansert sivilisasjon helt fra steinaldernivå, og de svært populære The Sims-spillene (2000–), som går ut på å styre en liten gruppe personer, bygge ut nærmiljøet deres og la dem samhandle med hverandre.

Strategispill er spill basert på planlegging og strategisk tenkning, i motsetning til lykkespill og ferdighetsspill. De aller fleste spill inneholder elementer av strategi, og mange klassiske spill som sjakk, Othello og dam er rendyrkede strategispill. I sanntidsstrategispill foregår handlingen kontinuerlig, og spilleren må forholde seg til stadig endrede forhold; Command and Conquer- (1995–) og Starcraft-serien (1998–) er blant de mest kjente. I turbaserte strategispill skjer ingenting mellom hver «tur», og spilleren kan bruke mer tid til å tenke seg om. Til denne gruppen hører elektroniske utgaver av tradisjonelle brettspill (som for eksempel Risk og Diplomacy), samt simulasjonsspill som Civilization og Heroes of Might and Magic-serien.

Eventyrspill går ut på å løse oppgaver eller gåter og følge en historie, og ikke på å reagere raskt eller sikte godt. I tekstbaserte eventyrspill (på engelsk ofte kalt interactive fiction) kommuniserer man med datamaskinen gjennom tekst; beskrivelser og tips kommer skriftlig på skjermen, og spilleren styrer handlingene sine gjennom å skrive inn det man ønsker å gjøre. Slike spill kan være både komplekse og utfordrende, og selv om spill med grafikk og lyd nesten fullstendig dominerer det kommersielle markedet, utvikles det fremdeles tekstbaserte eventyrspill på hobbybasis.

Selskapet Infocom utviklet mange av de mest kjente tekstbaserte spillene, blant annet Zork-trilogien (1978, trilogien årlig i 1980–1982) og Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, som ble skrevet av Douglas Adams. MUDs («multi user dungeon») er også en form for tekstbaserte eventyrspill; her er antallet spillere i praksis ubegrenset, og det finnes ikke noe forhåndsdefinert manuskript eller fastlagt mål med spillet.

Eventyrspill med grafikk går også ut på å løse rebuslignende oppgaver, men her ligger tipsene og beskrivelsene i spillbildet, og selve spillet kan grense mer opp mot actionspill. Et av de mest særpregede spillene i denne sjangeren er Myst, som var visuelt nyskapende og skilte seg ut fra de mer tegnefilm- og actionpregede spillene som blant andre LucasArts stod for. Norske Funcom fikk internasjonal suksess med eventyrspillet Den lengste reisen i 1999. Zelda-serien har av mange vært ansett som noe av det ypperste innen sjangeren helt siden det første spillet ble utgitt i 1986. Skillet mellom grafiske eventyrspill og actionspill er ikke klart, men spillene kan klassifiseres etter hvor sentralt gåteløsning og rebuser er for gjennomføringen.

I nyere tid er det blitt vanligere at eventyrspill legger mer vekt på historiefortelling enn gåteløsning. Slike spill er ofte relativt korte, og skiller seg fra actionspill ved at det gjerne stilles få krav til spillerens reaksjonsevne eller andre ferdigheter; i stedet må man gjerne navigere et enkelt miljø for å få med seg historien, som er tilfelle i spill som Gone Home og Everybody’s Gone to the Rapture. Mange av disse nyere eventyrspillene, som The Walking Dead eller Life is Strange, legger også vekt på at spilleren må ta moralske valg som vil påvirke hvordan historien i spillet forløper seg.

Actionspill inneholder nesten alltid elementer av både ferdighetsspill, eventyrspill og strategispill, og mange av dem har også innslag av simulasjonsspill, der man for eksempel skal kjøre bil eller styre et helikopter. Spillene ligner ofte på actionfilmer, handlingen er gjerne rask og forholdsvis realistisk, og spillene er ofte – men ikke alltid – voldelige og dramatiske.

Sjangeren domineres av såkalte «first person shooters» (førstepersonskytespill, gjerne bare kalt «førstepersonskyter»), der spilleren styrer en enkelt person og ser handlingen fra vedkommendes synsvinkel. Det første teknologiske gjennombruddet for sjangeren kom med id Softwares Wolfenstein 3‑D (1992), men det var med DOOM (1993) sjangeren for alvor fikk gjennombruddet sitt, og i 1996 kom Quake, som var det aller første førstepersonskyterspillet der hele verden var gjengitt tredimensjonalt. Disse spillene fikk dog kritikk for å være ensidige i hvordan spillverdenen ble skapt og presentert, og Valves Half-Life (1998) var banebrytende: Spilleren møtte en langt mer kompleks verden med mer mer intrikate oppgaver som skal løses, og det regnes gjerne som et av de beste innen sjangeren, både teknisk og i forhold til hvordan spillets historie ble formidlet.

Mange spill er beregnet på å spilles av flere brukere sammen, og da er ofte samarbeid og kombinert strategi viktig. Grand Theft Auto-spillene (1997–) kombinerer action-elementer med en simulert, realistisk verden, og inneholder utstrakte innslag av vold, slik som mange andre spill innen sjangeren; de realistiske miljøene i spillene har ført til en del medieoppmerksomhet og debatt omkring sensur og aldersmerking av dataspill.

Flere spillsjangere kan sies å regnes inn under paraplybetegnelsen «onlinespill», det vil si spill som utelukkende spilles over nett med andre spillere. I MMORPG-spill («massively multiplayer online roleplaying games») spiller alle spillere i en felles, mer eller mindre åpen verden, og styrer som regel én enkelt figur over lengre tid. Målet er gjerne å få figuren sin opp i erfaringsnivå slik at man kan spille med eller mot andre i stadig mer avanserte oppgaver. World of Warcraft (2004), Guild Wars (2005), Final Fantasy XIV (2013) og The Lord of the Rings Online (2007) er eksempler på spill i denne sjangeren.

I MOBA-spill («multiplayer online battle arena»), derimot, spiller man mot andre spillere i mindre, avgrensede baner. Man blir med i et lag med andre spillere i kortere kamper, og spiller mot andre lag. Igjen styrer man vanligvis én figur, men i stedet for å bygge opp figuren over tid vil man som regel utvikle figuren sin innenfor tidsrammen til den gitte kampen. Deretter blir progresjonen tilbakestilt. Målet er dermed å vinne enkeltkamper, heller enn å utvikle én spillfigur mest mulig. League of Legends (2013), Dota 2 (2013) og Heroes of the Storm (2015) er eksempler på spill i denne sjangeren.

Pedagogiske spill produseres i mange varianter, både for barn og voksne, og forholdet mellom pedagogisk innhold og underholdning varierer. Særlig finnes det mange spill som gir språkopplæring og matematikktrening, men også en lang rekke spill, gjerne beregnet på skolebruk, for å formidle faktakunnskaper innen for eksempel geografi eller historie. Simulasjonsspill kan også, som tidligere nevnt, brukes i opplæring, og mange kunnskapsspill og andre brettspill kan brukes som en del av undervisningen i skolen.

Et av de best kjente spillene innen sjangeren, som dessuten ble svært mye brukt i undervisning i USA, er Don Rawitsch, Bill Heinemann og Paul Dillenbergers The Oregon Trail (1971, 1975). Det ble første gang spilt på en HP 2100-datamaskin av ungdomsskoleelevene der skaperne var lærere, og har sett flerfoldige utgivelser i hvert tiår fram til i dag.