byprivilegier

Byprivilegier var en særrett for innbyggere i byer til å drive visse typer handel og håndverk. Byprivilegier oppstod i begynnelsen av middelalderen til forskjellig tid i de enkelte områder.

I Norge hadde bjarkøyretten fra gammel tid bestemmelser om livet på handelsplasser, og i 1276 lot Magnus Lagabøte utarbeide en egen bylov i tillegg til landsloven. Befolkningen i byene hadde oftest et stort innslag av tilreisende utenfra, og gjennom handelen fikk den mye samkvem med fremmede. Derfor trengte byene egne lover og bestemmelser. Men landsherren – den verdslige eller geistlige stormannen som eide landområdet byen lå på – kunne stille betingelser for å innrømme slike privilegier. Til gjengjeld for økonomisk støtte fra byen, for eksempel til korstog eller deltakelse i krig, kunne byen få skattelettelser eller lokalt selvstyre.

Gjennom hele middelalderen ble byprivilegier brukt som handelspolitisk virkemiddel. Blant annet ble det fra slutten av 1500-tallet krevd at borgerstanden i en by skulle ha enerett til all handelsvirksomhet også i et bestemt område omkring byen. Enevoldstyret fra 1660 understreket monopolstatusen for byene i byprivilegiene av 1662.

Først på 1800-tallet begynte synet på byprivilegier å endres. Grunnloven av 1814 har flere bestemmelser om næringsfrihet, og ved midten av 1800-tallet trengte liberalismens synsmåter gjennom og gjorde etter hvert slutt på byprivilegiene.

De siste restene av byprivilegier ble formelt avskaffet ved den nye kommuneloven i 1992.