boksing

I internasjonal amatørboksing veier hanskene 284 gram. Profesjonelle boksere bruker hansker som veier ned til cirka 170 gram og gir hardere slag. Under hanskene vikles hendene inn i bandasjer. Påkledningen ellers er lette støvler, kortbukse, suspensorium, ermeløs overdel, hodebeskytter og tannbeskytter, kvinner kan også ha brystbeskytter. Hodebeskytter og overdel brukes ikke av profesjonelle.

Bokseringen er kvadratisk og hevet cirka én meter over gulvet. Størrelsen er 6,1 x 6,1 meter i internasjonale kamper, nasjonalt ned til 4,9 x 4,9 meter. Ringgulvet (podiet) er dekket med filt, gummi eller lignende og overtrukket med seilduk. Kampområdet er begrenset av en taulinje med tre eller fire stramme tau. Det er trapp opp til podiet i tre av hjørnene.

Amatørkamper går fra 2009 i seniorklassen for menn over tre runder à tre minutter effektiv tid med ett minutt pause mellom rundene, for kvinner fire runder à to minutter. En kampleder inne i ringen leder kampen, mens fem (av og til tre) poengdommere er plassert rundt podiet og bedømmer slag og teller treff. Godkjente slag er slag med knyttet hanske som treffer foran eller på siden av hodet eller foran på kroppen over beltestedet. Slag under beltestedet, slag mot nyrer, rygg, nakke eller bakhode, slag ovenfra og nedover, slag med åpen hanske med mer, er forbudt.

I profesjonelle kamper er det fra fire til tolv (tidligere opptil femten) runder à tre minutter. Det er tre poengdommere som i hver runde gir den beste bokseren ti poeng. Kamplederen, ringdommeren, kan også være en av dommerne.

En kamp kan gå tiden ut og vinnes på poeng. I hver runde telles godkjente treff for hver bokser gjennom et elektronisk system; det såkalte Chowdhry-systemet. For at et slag skal telles som treff i dette systemet, må minst tre av de fem poengdommerne registrere det omtrent samtidig. Antall treff per bokser summeres automatisk, og ved kampslutt blir bokseren med flest treff kåret til vinner. Ved like mange treff vinner den som har vist best teknisk boksing, eventuelt best forsvar, hos et flertall av dommerne.

Kampene kan avsluttes før full tid på flere måter. Seier på knockout vil si at en bokser slår sin motstander ned eller kampudyktig på annen måte i minst ti sekunder. Man regnes som utslått så lenge man berører podiet med annet enn føttene, henger over tauene eller er blitt slått groggy og kampudyktig uten å falle. Når dette skjer, skal den andre bokseren gå til ett av de to nøytrale ringhjørnene mens kamplederen begynner å telle sekunder. Etter telling til åtte skal kampen fortsette etter kommandoordet «boks» hvis den utslåtte bokseren er klar og i gardstilling, hvis ikke fortsetter tellingen til ti. Er han fremdeles ikke klar, har han tapt kampen.

Kamplederen kan stoppe kampen hvis han mener en bokser er for underlegen eller er blitt skadet. I det siste tilfellet kan han rådføre seg med stevnelegen. Dette kalles ofte teknisk knockout, den offisielle betegnelsen er RSC, Referee Stops Contest. Bokseren kan også gi opp selv, eller hans trener/sekundant kan gi opp for ham ved å kaste et håndkle inn i ringen.

En bokser som bryter reglene, får advarsel av kamplederen og trekkes to poeng. Etter tre advarsler blir han diskvalifisert og taper kampen. Før en advarsel blir tildelt, kan bokseren få tilsnakk for forskjellige forseelser, blant annet ulovlige slag, skalling, klenging, bryting og holding, ikke å respektere kamplederens ordre «bryt» i en clinch eller angrep på en motstander som er slått ned.

For at kun boksere med noenlunde samme kroppslige utgangspunkt skal møte hverandre, er det innført vektklasser. Kontrollveiing finner sted om morgenen hver konkurransedag. I amatørboksing er det internasjonalt 11 klasser for seniorer, i profesjonell boksing 18. Tungvektsklassen har en noe lavere vektgrense for profesjonelle enn for amatører, men til gjengjeld er profesjonell tungvekt ubegrenset oppover ved at supertungvekt ikke benyttes.

• Les mer om vektklasser i boksing.

Norge har flere utøvere som har hevdet seg internasjonalt innen boksing:

Boksing som idrett er kjent fra oldtiden. I de olympiske leker i Hellas var nevekamp, blant annet pankration, en kombinasjon av boksing og bryting hvor nesten alt var tillatt, en populær øvelse. Bokserne brukte bløte lærreimer rundt hendene som beskyttelse. Med romerne utartet boksing seg til gladiatorkamper på liv og død med slaver i hovedrollene. Håndbeskyttelsen ble supplert med hardere lærstykker, ofte forsterket med metallpigger og omdannet til et våpen.

Boksingen ble gjenfødt i England, hvor James Figg (1684–1734) regnes som den første mesteren fra 1719. Man brukte ikke hansker, og det var få regler, blant annet var brytegrep tillatt. Kampene varte til en av deltagerne gav seg, og det ble kjempet om pengepremier, prizefighting. Figg og senere mestere drev skoler i selvforsvar for unge gentlemen med undervisning i fekting og boksing, the noble art of self-defence. Jack Broughton (1704–1789), den neste boksemesteren, satte opp visse regler for å avbrutalisere idretten, blant annet ble det forbudt å slå en mann som lå nede. Han innførte også bruk av hansker i undervisning og treningsboksing, sparring. I perioder møtte boksing mye motstand fra myndigheter og andre grupper, men interessen holdt seg oppe gjennom private arrangementer og spredde seg også til flere land, særlig USA. I 1839 kom det regler, London Prize Ring Rules, som avgrenset kampområdet til en ring omgitt av tau, og det ble forbudt med slag under beltestedet.

Med de såkalte Queensberry-reglene fra 1867 ble grunnlaget lagt for moderne boksing, og den første britiske amatørbokseklubben ble stiftet samme år. Det ble påbudt med bruk av hansker, etter hvert også i profesjonell boksing. Den siste kampen på tørre never fant sted i USA i 1889, da John Lawrence Sullivan (1858–1918) vant etter 75 runder mot Jake Kilrain (1859–1937). Sullivan regnes av mange som den første profesjonelle verdensmester i tungvekt etter Queensberry-reglene. Dette selv om han bare bokset én kamp med hansker, hvor han i 1892 ble slått av James Corbett («Gentleman Jim»), den første offisielle mesteren.

Det britiske amatørbokseforbundet ble stiftet i 1880, det amerikanske i 1888. Boksing ble olympisk idrett i 1904, og Det internasjonale amatørbokseforbundet, Association Internationale de Boxe Amateur (AIBA), ble stiftet i 1920. EM er arrangert fra 1925, VM fra 1974. Fra 1994 er det også internasjonale konkurranser i amatørboksing for kvinner. EM og VM ble arrangert for første gang i 2001.

Profesjonell boksing ble først organisert i Storbritannia, og det er kåret europeiske mestere fra 1909. På verdensbasis er det flere rivaliserende forbund, som kårer hver sine verdensmestere i de ulike vektklassene. De tre viktigste er World Boxing Association (WBA) fra 1927, World Boxing Council (WBC) fra 1963 og International Boxing Federation (IBF) fra 1983. Profesjonell boksing for kvinner drives også. Mens det i amatørboksing arrangeres mesterskapsturneringer etter utslagsmetoden, er det i profesjonell boksing enkeltstående tittelkamper mellom regjerende mester og en godkjent utfordrer. Det er særlig tungvektsklassen som fanger interesse.

I Norge ble den første bokseklubben, IF Ørnulf, stiftet i 1893. NM ble arrangert første gang i 1909 av Kristiania Boxeklub, men ikke i 1910–1911, da boksing var forbudt. Norges Bokseforbund ble stiftet i 1913. Det ble til 1920 kalt Norges Atletforbund, som også organiserte bryting. Forbundet har rundt 6400 medlemmer per 2023. Boksing for kvinner er drevet i Norge fra 1983.

Norske boksere har utmerket seg både i profesjonell boksing og amatørboksing (se tabell). I tillegg kan særlig nevnes Peter Olai Sanstøl, som i 1931 tapte på poeng mot Al Brown (1902–1951) fra Panama i en tittelkamp om den profesjonelle VM-tittelen i bantamvekt. Helga Risøy og senere Cecilia Brækhus har gjort seg bemerket i profesjonell boksing for kvinner.

Profesjonell boksing kan være en farlig idrett. Særlig tidligere kunne kamper få fatalt utfall med mange hundre dødsfall i løpet av 1900-tallet. Disse er nesten alle forårsaket av hjerneskader etter slag mot hodet. Senskader kan også oppstå. Det er forsket mye på det som kalles punch drunk syndrom som kan ramme utøvere i kontaktidretter som boksing, ishockey og amerikansk fotball. Slike skader er karakterisert ved dårlig hukommelse, svekket intellektuell kapasitet, balanseforstyrrelser, kroppsskjelving og lignende.

Profesjonell boksing ble forbudt i Norge i 1982, men forbudet ble opphevet i 2015.

Også i olympisk boksing er faren for hodeskader til stede, men færre runder, hansker med mer polstring og strenge karantenebestemmelser gjør risikoen mindre. Boksere som har tapt på knockout, eller har fått mange harde slag mot hodet, blir ilagt karantene med bokseforbud. Karantenetiden kan være opptil ett år.

• norske medaljer i internasjonale amatørmesterskap
• norske internasjonale profesjonelle mestere
• kongepokalvinnere
• VM-vinnere i profesjonell tungvektsboksing

• vektklasser i boksing

• Norges Bokseforbunds nettsider
• Det internasjonale amatørbokseforbundets nettsider
• IBFs nettsider (profesjonell boksing)
• WBCs nettsider (profesjonell boksing)
• WBAs nettsider (profesjonell boksing)