bjørk

Det finnes tre bjørkearter i Norge:

• Bjørk (Betula pubescens) ble tidligere også kalt vanlig bjørk. Dette er trolig Norges mest individrike treslag og finnes over hele landet med to underarter, dunbjørk og fjellbjørk.
• Hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula pendula) kan bli svært store trær med grov bark og lange, hengende greinender.
• Dvergbjørk (Betula nana) er lave busker med runde blader som hovedsakelig finnes i fjellet og i arktiske strøk.

Ingen av bjørkeartene blir særlig gamle, neppe mer enn 300 år.

Bjørk er en vanlig art i store deler av Norge. Hengebjørk er ganske vanlig i Sør-Norge nord til Trøndelag. Dvergbjørk vokser både på myrer i lavlandet og på fjellet, men arten er vanligst i fjellstrøk og artiske strøk.

Blomstene sitter i enkjønnede rakler, men begge kjønn finnes på samme tre (sambu). Hannraklene dannes allerede høsten før de blomstrer og overvintrer, mens hunnraklene utvikles om våren. Bjørkeartene er vindpollinert og produserer mye pollen.

Fruktene er små nøtter som har flat vingekant, slik at de kan spres med vinden. Bjørkeartene produserer svært mange frukter, og disse fraktes med vinden over store avstander.

En del mennesker er allergiske mot bjørkepollen. Bjørkepollensesongen starter om våren en stund etter or og hassel, men tidspunktene varierer mye fra år til år og fra sted til sted.

I parker og ved hus plantes ofte tredannende bjørkearter. Gamle, store individer av hengebjørk får dekorative, hengende greiner. Den nordamerikanske papirbjørka, Betula papyrifera, som har kritthvit never, brukes også en del som prydtre.

En vakker variant av hengebjørk med flikete blad, ornäsbjørk, Betula pendula var. dalecarlica, vokser i Norge vilt eller forvillet i Ullensaker, Ringebu og på Veøy i Romsdalen. Den blir av og til plantet i hager. Det er flere andre typer (varieteter) av hengebjørk med flikete blader som bare finnes i kultur (kultivarer). Disse har opprinnelse lenger sør i Europa og er ikke like hardføre som ornäsbjørk.

Mange insekter gjør skade på bjørkens blader, som bjørkebladbille, bjørkebladruller, bjørkefrostmålerlarver og fjellbjørkemåler. Andre gjør skade på barken, som bjørkesplintborer eller bjørkevedfluelarver. Bjørkerust er en soppsykdom som gjør bladene gule før høstens normale fargeskifte. Et kraftig angrep kan også medføre tidlig bladfall. Fargestoffer fra soppen småsporet grønnbeger kan farge bjørkeveden irrgrønn, se grønnved. Kjuker forårsaker stammeråte, se poresopper. De kompakte, runde klasene av kvister man ofte kan se på bjørk, heksekoster, skyldes angrep av sekksporesoppen Taphrina betulina.

Bjørkevirke inneholder minimalt med harpiks, derfor holder eksempelvis innvendig bjørkepanel seg lyst uten overflatebehandling. Overflaten til bjørkevirke er hard og slitesterk, og treslaget egner seg blant annet svært godt til gulvplank og parkett.

Bjørk har ingen kjerneved. Veden er gulaktig med et svakt rødlig skjær. Porene er små, og strukturen blir derfor temmelig homogen, men man finner ikke sjelden trær med flammet ved. Enkelte ganger kan det også forekomme feil i celledannelsen som følge av spesielle egenskaper i kambiet, slik at cellene krøller seg og haker seg i hverandre. Dette gir et urolig, men særpreget mønster og kalles masurved eller valbjørk. Slik ved har på grunn av sitt utseende tidligere vært benyttet dels til bordplater og skapdører, dels til skaft på kniver og stemjern fordi det ikke så lett sprekker ved slag.

Bjørkevirket veier ved 15 prosent fuktighet om lag 0,63 gram per kubikkcentimeter. Det er temmelig sterkt og elastisk, og egner seg godt for bøying. Det er imidlertid ikke holdbart under fuktige forhold. Virket er lett å bearbeide og brukes til en rekke formål som møbler, verktøy, redskaper, parkett, stigetrinn, leketøy, ispinner og i stor utstrekning til kryssfinér, særlig fra Finland. Bjørk brukes også til brensel og celluloseproduksjon.

Bjørkeslekta er de mest populære treslagene til ved og utgjør det aller meste av vedforbruket i Norge. Årsaken til dette er flere. Blant annet vokser det bjørkearter i alle landets fylker, og bjørk er derfor lett å få tak i som råvirke til ved.

Bjørk er et ganske energirikt treslag per volumenhet. Én kubikkmeter med råvirke av bjørk vil etter tørking krympe med ca. 10 prosent. Denne opprinnelige rå kubikkmeteren vil da utgjøre 900 liter og gi ca. 25 stykker av tørre 60 liters sekker når fuktigheten er 20 prosent. Disse sekkene vil til sammen inneholde brutto 2375 kWt. I en rentbrennende ovn som utnytter brutto energi med 75 prosent, vil nyttbar varme utgjøre 1781 kWt. Dette tilsvarer varmemengden fra en elektrisk panelovn på 1000 Watt som står kontinuerlig påslått i 1781 timer, altså 74 døgn eller rundt 2,5 måneder.

Bjørkebarken er rik på garvesyre og brukes derfor til garving. Det ytre barklaget, neveren, brukes til taktekking. Løv og kvist ble tidligere brukt til krøtterfôr. I eldre tid laget man enkelte steder «bjørkolje» av neveren til bruk mot sykdommer på dyr. Folk trodde også at bjørk hadde magisk virkning i seg selv, som når de pisket byttinger med bjørkeris eller slo i jorden med bjørkekvister for å drive bort skadeinsekter eller trollskap.

I tidligere tider ble bjørkekvister med løv i noen grad brukt som vinterfôr til husdyra.

Kvister med bjørkeløv har frisk duft, og har vært brukt i forbindelse med ulike arrangementer som barnedåp, bryllup og andre festlige lag. Tradisjonen med bruk av bjørkeløv praktiseres fremdeles, ikke minst i forbindelse med pynting til 17. mai.

Bjørkekvister med løv har vært brukt av fiskere ved at man legger dem i fiskeveska sammen med fisken. Tradisjonelt har man ment at fisken da holder seg bedre.

Tynne bjørkerøtter fra bjørk, såkalte tæger, har nordmenn over svært lange perioder benyttet til å lage blant annet kurver. Bjørkerøttene høstes på steder der de er relativt lette å få tak i, eksempelvis jordsmonn med mye torv eller grus. De tynne røttene flettes så til flere forskjellige husflidsprodukter.

Bjørkevirke som ligger utsatt til for væte, blir raskt angrepet av råtesopp. Et uttrykk for dette er at «bjørka surner». Råtesoppene bidrar til både struktur- og fargeforandringer. Disse forandringene kan være svært dekorative på husflidsprodukter som boller og fat. Produsenter av slike produkter lar derfor bjørkevirke ligge ute i naturen noen år, for så å lage flotte husflidsprodukter med de ønskede sjatteringene som følge av råtesopp.

Bjørkeblader har også vært brukt som råstoff for te. Om våren har bladene størst konsentrasjon av smaks- og næringsstoffer.

Når sevja stiger i bjørketrærne om våren, kan man samle den opp som «bjørkesaft» ved å kutte av en gren og tre den på en flaske for oppsamling.

Tabellen viser Landsskogtakseringens registreringer av totalt volum uten bark av hengebjørk og bjørk i produktiv skog. Med skogbruksmark menes produktiv skog eksklusiv områder der det ikke kan drives et økonomisk skogbruk på grunn av restriksjoner. Eksempler på slike restriksjoner er vernebestemmelser i verneområder og kraftgater som må holdes åpne. Med produktiv skog menes skog som produserer minst 0,1 kubikkmeter virke per dekar eller per 1000 kvadratmeter.

Tabellen viser volum i produktiv skog i kubikkmeter uten bark for hengebjørk og dunbjørk.

^{Kilde: Landsskogtakseringen.}

Tilveksten av hengebjørk og bjørk er også betydelig, noe neste tabell viser.

^{Kilde: Landsskogtakseringen.}

• løvtrær
• bjørk (art)
• hengebjørk
• fjellbjørk
• dvergbjørk

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon – Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)