bønn (buddhisme)

Bønn er vanlig i buddhistiske tradisjoner, selv om det ikke alltid er klare grenser mellom hva man skal anse som bønn, lovprising, resitasjon, ritual og meditativ visualisering. Hvilken rolle slik kommunikasjon har, og hvilke former den tar, varierer.

I theravada-buddhismen understrekes det at Buddha etter sin død ikke lenger kan kommuniseres med. Tilbedelse, bønn og offer tjener likevel til å rette oppmerksomheten mot sentrale sannheter, som alle tings forgjengelighet, eller til å ære Buddhas minne som den store veiviser.

I noen grener av mahayana-buddhismen er bønnen en sentral religiøs praksis. Dette er spesielt tilfelle i «rene land-buddhismen», der buddha Amitabha påkalles med nenbutsu-formelen (på japansk namu Amida butsu, 'Hill deg, Amida Buddha!'). Resitasjon av dette mantra skal sikre at en blir gjenfødt i hans rene land, Sukhavati, og der nå nirvana.

Andre sentrale skikkelser som påkalles i mahayana-buddhismen er den såkalte medisin-buddhaen (Bhaishajyaguru) og bodhisattvaen Avalokiteshvara. Sistnevnte påkalles blant annet gjennom det velkjente mantraet om mani padme hum, og anses for å kunne redde mennesker fra ulike farer samt hjelpe med problemer som barnløshet.

Foruten bønn og tilbedelse rettet mot buddhaer og bodhisattvaer er også kommunikasjon med ulike skyttsguder og ånder viktig i mange tradisjoner. Disse kan, i tantriske tradisjoner, bistå på veien mot nirvana, men anses ellers for å hjelpe med mer verdslige problemer.