askenaser

Askenaser og sefarder var lenge underlagt ulike lover og regler når de ønsket å besøke eller slå seg ned i Danmark-Norge. Allerede i 1630 fikk sefardiske jøder, kalt «portugiserjøder», tillatelse til å dra til Danmark og Norge i handelsøyemed, mens askenasiske jøder måtte ha spesiell tillatelse, leidebrev. Først i 1851 fikk alle jøder fri adgang til Norge, noe som førte til en begynnende innvandring fra Øst-Europa. En altoverveiende del av den jødiske befolkningen i Norge før 1940 var askenasisk, men i dag er den mer blandet.

• Jødenes historie i Norge

Etter hvert ble betegnelsen askenasisk også betegnelsen på en egen kultur. Askenaser og sefarder utviklet forskjellig uttale av hebraisk, som var språket som ble brukt i religiøs sammenheng. Askenasene snakket tradisjonelt jiddisk, en blanding av middelhøytysk, hebraisk og noe slavisk. Jiddisk var lenge et utdøende talespråk, men har i dag økende popularitet. Språket fremmes både gjennom språkkurs, aviser, teater og litteratur.

Askenaser og sefarder har også noe ulik liturgi og religiøs praksis og bruker to ulike versjoner av den jødiske lovboken Shulhan Arukh. De baserer seg derfor ofte på forskjellige rabbinske autoriteter, også i dag. Staten Israel har både en askenasisk og en sefardisk sjefsrabbiner og i religiøse spørsmål vil mange ønske svar tilpasset egen tradisjon. Både i diasporaen og i staten Israel finnes både sefardiske og askenasiske menigheter og synagoger. Ekteskap og samboerskap mellom jøder fra de to tradisjonene er i dag blitt vanlig, og mange av skillelinjene er derfor mindre tydelige.

Det er også store forskjeller når det gjelder mattradisjoner, musikk, levemåte og delvis også klesdrakt. Ultrtaortodokse askenasiske jøder kjennetegnes gjennom sine spesielle klær og hatter, som har sin opprinnelse i det gamle Øst-Europa. Den typiske jødiske klezmer-musikken hadde sitt utspring og sin største utbredelse i askenasiske miljøer i Øst-Europa, men er i dag populær over store deler av verden.

Opplysningestiden på 1700-tallet førte til at stadig flere askenasiske jøder fikk høyere utdannelse og tok del i storsamfunnet, ikke minst i Tyskland. Det oppsto en egen jødisk bevegelse, kalt haskala, som også spredte seg østover. Et av resultatene var en gjenoppliving av det hebraiske språket som både talespråk og litterært språk. (Uttalen av den moderne formen for hebraisk som er nasjonalt språk i staten Israel, ligger imidlertid nærmest den sefardiske uttalen). Mange askenasiske forfattere har bidratt til kunnskap om livet i de jødiske samfunnene i Øst-Europa, ikke minst om shtetl-kulturen, livet i de jødiske småbyene.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det i en periode vanlig å omtale tradisjonelle jøder fra Øst-Europa som «østjøder» – i motsetning til velutdannete og integrerte jøder fra Tyskland og Vest-Europa. Uttrykket fikk raskt en negativ og nedsettende betydning, og ble brukt i tyskspråklig, nasjonalistisk litteratur og propaganda. Det blir derfor lite brukt i dag. Uttrykket øst-jøder må heller ikke forveksles med den nyere betegnelsen mizrahim (østlige jøder), som omfatter jøder som alltid har bodd i Midtøsten.

Den politiske sionismen, grunnlagt av Theodor Herzl, oppsto blant mellomeuropeiske askenasiske jøder på slutten av 1800-tallet. De første landbrukskooperativene i Palestina ble opprettet og organisert av askenasiske jøder. Alle Israels statsministere, fra David Ben Gurion til Benjamin Netanyahu, har vært av askenasisk herkomst.

Blant berømte askenaser i historien kan nevnes bankierfamilien Rothschild, politikeren Leo Trotskij (Lev Davidovitsj Trotskij), psykologen Sigmund Freud og fysikeren Albert Einstein. Også mange kjente navn fra vår tids underholdningsverden er av askenasisk herkomst, som Itzhak Perlman, Dustin Hoffman, Bette Midler, Barbra Streisand, Sacha Baron Cohen og Woody Allen.

• jøder – musikk
• det jødiske folkets historie fra 600-tallet
• jøder i Amerika
• jødisk litteratur
• Israels historie
• Palestinas historie
• sionisme
• haskala