Antonsmesse, 17. januar, er en katolsk minnedag til ære for helgenen Antonius den hellige, som skal ha blitt født i Coma i Egypt i 251.
antonsmesse
Antonius’ legendariske liv
Da foreldrene døde, arvet Antonius en betydelig formue, som han ga bort til de fattige. Deretter levde han som eremitt med streng askese i et nedlagt fort i en periode på tyve år. Etter å ha vunnet over alle slags fristelser og lidelser, forlot han i år 306 ensomheten for å veilede disipler og opprette et kloster i Fayum. Senere organiserte han også et kloster ved navn Pispir.
Ved et par anledninger drog han til Alexandria for å hjelpe de kristne under keiser Maximus' forfølgelser, og for å bekjempe arianismen. Sine siste leveår tilbrakte han i en hule ved Rødehavet. Etter eget ønske ble Antonius begravet på ukjent sted da han døde tidlig i 356, sannsynligvis den 17. januar. Hans angivelige levninger ble imidlertid funnet i 561 og hadde en omflakkende tilværelse med overføringer (translasjoner) til Alexandria, Konstantinopel og et sted som i ettertid fikk navnet Saint-Antoine en Dauphiné.
Antonitterordenen
I 1095 la den franske greve Gaston grunnlaget for Antonius- ordenen i Saint-Didier de la Mothe. I nærheten av St. Antonuis-kirken her ble det bygd et hospital som ble sentrum i ordenen. Stedet ble en møteplass for pilegrimer som led av forgiftning fra meldrøye (ergotisme). Sykdommen ble kalt St. Antoniusild.
Ordenen spredte seg til store deler av Vest-Europa og hadde på det meste 360 hospitaler. Munkene gikk omkring og ringte med små bjeller for å få almisser.
Ordenen hadde et spesielt privilegium som gikk ut på at de kunne la sine griser gå fritt omkring. Det er nok grunnen til at Antonius ofte fremstilles med bjeller og et svin ved siden. I mange tilfeller har han også en T-formet korsstav, som han ifølge legenden brukte til å fordrive pest med.
Munkene bar svarte klær med et blått tau-kors (antoniuskors).
Antonius-kult i Norge
På slutten av katolsk tid var det en Antoniuskirke i Bergen. Trolig lå den innerst i Vågsbotn. I 1507 overtok antonittene Nonneseter kloster i Bergen, men klosteret ble sekularisert allerede i 1528. Erkebiskopen i Nidaros opprettet en prebende ved Domkirken dedisert til Antonius omkring 1500. Det var også et alter dedisert til Antonius i Oslo domkirke.
Minst fem alterskap som har stått i norske kirker, har hatt billedlige fremstillinger av Antonius.
Antonsmesse er markert på vel en fjerdedel av norske primstaver. Det vanligste symbolet er et kors, men det er også en god del svin. Relativt flest markeringer finner vi i Bjørgvin bispedømme, den nordlige delen av Hamar bispedømme og den østligste delen av Oslo bispedømme. Nesten alle svin befinner seg på primstaver fra Voss.
En gammel opptegnelse sier at på denne dagen skulle svinene gis korn med urin «udi», slik at de skulle holde seg friske og ikke få «Tinter».
Som betegnelse på helvetesild har Antoniusild holdt seg lenge i Norge, særlig på Vestlandet med dialektiske former som antueld og antuseld.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Dybdahl, Audun (1999). Helgener i tiden. Trondheim.
- Dybdahl, Audun (2011). Primstaven i lys av helgenkulten. Trondheim.
- Farmer, David (1997). The Oxford Dictionary of Saints. Oxford – New York.
- Pegelow, Ingalill (2007). Helgonlegender i ord och bild. Stockholm.
Kommentarer (3)
skrev Audun Dybdahl
svarte Guro Djupvik
skrev Audun Dybdahl
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.