ambrosiansk sang

Ambrosiansk sang er kirkesang som har tydelige likhetstrekk med gregoriansk sang, men som også har hentet trekk fra gammel gallikansk sang i tillegg til orientalsk kirkesang. Tekstene er latinske.

Melodiene varierer mye med hensyn til stil og lengde. Mange melodier er korte og enkle med syllabisk melodikk, mens andre er svært lange og melismatiske. Flere av messens melodier er så utbroderte at de tilhørende salmeversene, som opprinnelig ble sunget på enkle resitasjonsformler, er redusert til kun ett eller falt helt bort. Melodirepertoaret er betydelig mindre enn det gregorianske, og den muntlige tradisjonen holdt seg lenger. Først på 1100-tallet ble melodiene skrevet ned. Hovedkilden er Antiphonarium ambrosianum. Repertoaret ble heller ikke klassifisert i henhold til modus (kirketoneart), selv om de gregorianske modi ligger til grunn også for det meste av det ambrosianske repertoaret. Noen av messeleddene benevnes annerledes i ambrosiansk liturgi enn i romersk: ingressa (introitus), psalmellus (graduale), cantus (tractus), offerenda (offertorium). Kyrie er ikke et eget, selvstendig ledd med egne melodier. Agnus Dei mangler.

Ambrosiansk sang er nøye knyttet til den ambrosianske liturgi, som fremdeles benyttes i bispedømmet Milano og i den sveitsiske kantonen Tessin. Forbindelsen med biskop Ambrosius av Milano er usikker, og liturgien kalles derfor også milanesisk. Men det er sannsynlig at Ambrosius ga en avgjørende impuls for å utvikle den lokale sangtradisjonen i Milano ved å dikte egne hymner og innføre antifonal sang, det vil si refrenger som ble sunget av folket til de solistisk fremførte davidssalmene.