Vietnams historie

Allerede flere århundrer før vår tidsregning fantes statsdannelser som var bygd opp av vietnamesernes stamfedre i deltaområdet ved Song Koi (Den røde elv). Arkeologiske funn av nyere dato tyder på at de legendariske Hung-kongene kan ha eksistert så tidlig som cirka 2000 år fvt. Hungriket, Au Lac, kulminerte med en rik bronsealderkultur på 300-tallet fvt., men ble knust av en kinesisk hærfører i 207 fvt. Et nytt rike, som også omfattet store sør-kinesiske områder, oppstod under navnet Nam Viet. Dette markerer overgangen fra legendehistorie til skrevet historie, som særlig ble opptegnet i kinesiske annaler.

Nam Viet ble invadert av hærer fra det mektige kinesiske Han-dynastiet, og var kinesisk lydrike i over tusen år (111 fvt.–939 evt.). Gjennom innvandring av kinesere og påtvunget assimilering fikk området kinesiske karaktertrekk, både i materiell kultur og forvaltning. Konfutsianismen ble statsfilosofi. Vietnameserne (som i denne tiden rettere kalles annamitter) utviklet likevel sin nasjonale identitet og motsatte seg kinesernes politiske dominans. Etter en lang rekke opprør rev de seg løs i 939.

Den sørlige staten sørget for videre viet-migrasjon sørover. Etter at khmer-riket Angkor hadde bukket under for thaiene på 1400-tallet var Mekongdeltaet bare tynt befolket. En annen gruppe innvandrere kom imidlertid vietene i forkjøpet: kinesere. Da mandsjuene erobret Kina midt på 1600-tallet, flyktet mange kinesere sørover med skip. Noen av dem slo seg ned ved Saigon-elven. Snart etablerte vietene en bosetning på den andre siden av elven. Dermed oppstod handelsbyen Saigon-Cholon, som i 1976 fikk navnet Ho Chi Minh-byen.

På 1700-tallet oppsto det sterke religiøse og sosiale spenninger i Cochin-Kina, og i 1771 reiste det seg et bondeopprør, Tay Son-opprøret, under en dyktig hærfører. Han greide å nedkjempe både Nguyen- og Trinh-familiene samt en kinesisk intervensjonshær, avskaffet Le-dynastiet og gjorde seg selv til keiser for et samlet rike. Han tok navnet Quang Trung. I nasjonalkommunistiske historiefremstillinger er Quang Trung en nasjonalhelt på linje med kommunistlederen Ho Chi Minh.

Imidlertid døde Quang Trung før han fikk konsolidert makten. Erkefienden hans, Nguyen Anh, kom da tilbake med støtte fra Siam og Frankrike, og etablerte i 1802 et nytt keiserdømme med Hue som hovedstad. Han tok navnet Gia Long (1802–1820). Etter forhandlinger med keiseren i Beijing tok dette riket først navnet Viet Nam (Viet i sør), men kalte seg utover 1800-tallet helst for Dai Nam (Det store sør).

Nguyen-dynastiet hersket i Hue fra 1802–1945, skapte sin egen versjon av konfutsiansk statsskikk og brukte kinesiske skrifttegn. Nguyen-keiserne innledet aldri europeisk-inspirerte reformer, som kom til å redde Siam og Japan fra kolonisering. Utover 1800-tallet forsøkte keiserne å stanse katolsk misjon og kom i konflikt med Frankrike. Franskmennene beskyttet katolikkene, dessuten ønsket de seg havner langs skipsruten til Kina.

Opprettelsen av kolonistaten Indokina skjedde etappevis i perioden 1859–1893. Først erobret franskmennene Saigon-Cholon og Mekongdeltaet, som de i 1864 gjorde til kolonien Cochin-Kina, med direkte fransk styre. Deretter la de under seg Kambodsja (1867) og gjorde det til protektorat, det vil si at kongen fortsatte som nominell hersker mens franskmennene styrte reelt. Da det viste seg at Mekongelven ikke var tilstrekkelig farbar til å utgjøre en vannvei til Kina, vendte franskmennene interessen mot Den røde elv i stedet, og i 1884–1885 la de under seg Dai Nam som to atskilte protektorater: Annam (med Hue som hovedstad) og Tonkin (med Hanoi som hovedstad). Nguyen-keiseren forble formelt overhode for begge protektoratene, men de franske residentene styrte.

For å gjennomføre koloniseringen måtte franskmennene beseire både Dai Nam og Kina i krig, og deretter slå ned flere opprør. I 1887 ble de erobrede områdene samlet i Fransk Indokina, en ny kolonistat styrt av en generalguvernør i Hanoi. Saigon-Cholon var koloniområdets største og rikeste by, der også mange europeere hadde bosatt seg. Hanoi ble likevel hovedstad. Den skulle være springbrett for fransk innflytelse i Sør-Kina. I 1893 innlemmet franskmennene også landet vest mot Mekong i Indokina, mens Siam la beslag på Mekongs høyre bredd. Dermed ble lao-folkene delt mellom to imperier.

Vest for Mekong ble de integrert i Siam (Thailand) mens de i øst fikk en egen stat i Fransk Indokina (det franske flertallsordet les Laos ble nasjonsnavnet Laos). Fransk Indokina kom altså til å bestå av fem deler:

1. kolonien Cochin-Kina
2. protektorat Kambodsja
3. protektorat Annam
4. protektorat Tonkin
5. det administrative området Laos

I Laos ble flere mindre kongedømmer etter hvert lagt inn under kongen av Luang Prabang, slik at også Laos ble et samlet kongedømme. Mellom vietenes, khmerenes og laoenes lavlandsområder lå de etniske minoritetenes høyland. Her trakk franske geografer de grensene som senere skulle gjelde mellom nasjonene.

Fra slutten av 1890-årene sto den franske generalguvernøren i spissen for et storstilt statsbyggingsprosjekt med konstruksjon av veier, jernbane, administrasjonsbygg, festningsanlegg, sykehus, skoler og fengsler. Avgifter på opium, alkohol og salt bidro til finansieringen. Europeere besatte alle toppstillingene i koloniadministrasjonen, men med statens økende rolle fikk også keiserenes mandariner (embedsmenn) utvidede fullmakter. Viet-landsbyenes selvråderett, som hadde vært et vesenstrekk ved landets samfunnsorden, ble redusert.

Et fransk-inspirert lovverk ble innført, kinesiske skrifttegn ble avskaffet til fordel for quoc ngu (vietnamesisk skrevet med latinske tegn) og det ble skapt en kolonihær og et sikkerhetspoliti som gjennom et omfattende agentnett ble en hovedmotstander for de nye nasjonalistbevegelsene som vokste frem etter 1900. Et stort antall vietnamesere fikk opplæring som kolonitjenestemenn og ble satt inn i administrasjonen av Laos og Kambodsja. De så gjerne Indokina som én enhet, mens andre nasjonalister dyrket hvert folks egenart.

Nasjonalistbevegelsene, som oppsto i de første tiårene av 1900-tallet, søkte inspirasjon fra Europa, Kina og Japan, og senere fra sovjetisk kommunisme. De to første frontfigurene var Phan Boi Chau (1867–1940) og Phan Chu Trinh (1872–1926). I 1920- og 1930-årene oppsto nasjonalistpartiet Viet Nam Quoc Dan Dang (VNQDD), Indokinas Kommunistiske Parti (IKP), og, i sør, de religiøse sektene Cao Dai og Hoa Hao.

VNQDD gikk i bresjen for å gjøre «Vietnam» til navn på nasjonen og utkonkurrere betegnelser som An Nam, Dai Viet, Nam Viet og Dong Duong (Indokina). Som parti ble VNQDD på det nærmeste ødelagt av fransk undertrykkelse i 1930, etter en mislykket oppstand. Nasjonalistgruppene og de religiøse sektene ble forfulgt av det franske politiet, og måtte stort sett operere illegalt. Ved hoffet i Hue og i Saigons overklasse fantes det reformkrefter som var villige til å samarbeide med Frankrike, men franskmennene ga dem lite spillerom.

IKP fikk liten tilslutning fra khmerer og laoer, men vant en sterk stilling blant vietene i Tonkin og Annam så vel som i Cochin-Kina, både i byene og på landet. Kommunistiske opprør ble brutalt slått ned i nord-Annam i 1930 og Cochin-Kina i 1940, men hver gang greide IKP å reorganisere seg, med støtte fra eksilgrupper i Thailand og Kina, og fra den kommunistiske internasjonale, Komintern. Kolonifengslene i Indokina og på fangeøya Con Son ble «kommunistiske universiteter».

I 1940–1941 fornyet kommunistpartiet seg da partistifteren Ho Chi Minh (1890–1969) vendte tilbake etter et opphold i Sovjetunionen og en reise gjennom Kina. Han podet internasjonal kommunisme på vietnamesisk nasjonalisme og tok ledelsen i frigjøringsfronten Viet Nam Doc Lap Dong Minh (Viet Minh), som opererte i grenseområdene mellom Kina og Indokina fra 1941. Det var lett å kombinere kampen mot japansk militarisme og fransk kolonialisme fordi det franske Vichy-regimet hadde sikret sin posisjon i Indokina ved å samarbeide med japanerne.

Det franske samarbeidet med Japan varte til mars 1945. Helt til da styrte franskmennene kolonien og fortsatte å undertrykke nasjonalistgrupper. Da krigslykken snudde, fryktet japanerne at franskmennene skulle falle dem i ryggen under en forventet amerikansk invasjon. I mars 1945 gikk japanerne derfor til angrep på den franske kolonihæren og beseiret den i en kort krig, tok over styringen av Indokina og lot keiser Bao Dai (1926–1945) opprette en ny stat under navnet Viet Nam. Keiserens nye regjering forsøkte å gjennomføre reformer, men kunne lite gjøre for å forhindre en hungersnød i nord. Den kostet trolig en million mennesker livet.

Sommeren 1945 fikk Viet Minh for alvor vind i seilene, og innledet et samarbeid med den amerikanske etterretningsorganisasjonen OSS. Da Japan kapitulerte, brøt det ut revolusjon i hele Vietnam (men ikke i Kambodsja og Laos). Lokale folkekomiteer tok makten i provinsene, ofte med frigitte kommunistiske fanger som ledere. I Hanoi ble det opprettet en provisorisk regjering med Ho Chi Minh som president.

Regjeringen i Hue gikk av, keiseren abdiserte, og den 2. september 1945 proklamerte president Ho den Demokratiske Republikken Vietnam (DRV). Augustrevolusjonen i 1945 er den mest symbolmettede hendelsen i det kommunistiske Vietnams historie.

Under Potsdamkonferansen i juli 1945 hadde de allierte bestemt at Kinas president Chiang Kai-shek skulle ha ansvaret for å erobre det nordlige Indokina fra Japan, mens britene skulle ha ansvaret for den sørlige halvdelen. I september rykket britiske tropper inn i sør og kinesiske i nord. Britene hjalp de Gaulles Frankrike med å knuse revolusjonen i sør, men i nord lot kineserne Ho Chi Minh bli sittende ved makten.

I januar 1946 avholdt Demokratiske Republikken Vietnam (DRV) valg på nasjonalforsamling, men i februar inngikk Chiang Kai-shek en avtale med Frankrike om å gi tilbake det nordlige Indokina. En fransk invasjonsstyrke ble sendt nordover, men kineserne ville unngå krig og presset derfor Viet Minh og Frankrike til å inngå en avtale. Vietnam ble anerkjent av Frankrike som en «fri stat» innenfor en indokinesisk føderasjon og Den franske union. Frankrike fikk til gjengjeld holde militære styrker i Vietnam i et visst antall år. Gjennom det meste av 1946 forhandlet DRV og Frankrike om en varig fredsordning, men mislyktes. Full krig brøt ut i desember 1946, og Ho Chi Minh ble på nytt geriljaleder.

Viet Minh mistet snart Hanoi og andre større byer, men hadde sterk tilslutning på landsbygda. De klarte å holde krigen gående i de vanskelige årene 1947–1950. Deretter ble det lettere, for da seiret kommunistene i Kina. Kinas Mao Zedong og Sovjetunionens Josef Stalin anerkjente DRV, og Kina ga omfattende militærhjelp. Dermed fikk Viet Minh en hær som kunne gjennomføre offensive operasjoner. Til gjengjeld anerkjente vestmaktene en ny kontrarevolusjonær regjering som Frankrike hadde fått opprettet i Saigon under tidligere keiser Bao Dai, og USA ga militærhjelp til Frankrike. Krigen i Indokina ble en del av den kalde krigen.

I 1950 hadde Viet Minh militær fremgang. I 1951–1953 sto franskmennene imot flere angrep, men i 1954 tapte de det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu. Kort etter ble det inngått en fredsavtale på en stormaktskonferanse i Genève. Vietnam ble midlertidig delt ved den 17. breddegraden, og det ble avtalt å holde valg med sikte på gjenforening innen juli 1956. Kina og Sovjetunionen presset Ho Chi Minh til å godta avtalen, selv om den skuffet de vietnamesiske kommunistene, særlig dem i sør. Etter Genève-avtalen dro mange kommunister nordover, men enda flere mennesker, særlig katolikker, flyttet sørpå.

Høsten 1954 trakk franskmennene seg ut av det nordlige Vietnam og DRV fikk på nytt Hanoi som hovedstad. Nord-Vietnam innledet kinesisk-inspirerte reformer med kollektivisering av jordbruket, men lokale opprør fikk partiet til å ta selvkritikk i 1956 og til å velge en mer forsiktig linje. Også i partiledelsen skjedde det et skifte. Partiets nye sterke mann ble Le Duan, som kom fra sør. I strid med råd fra Kina og Sovjetunionen fikk han kommunistpartiet med på å organisere en ny opprørskrig i sør fra 1959.

Midt under Genèvekonferansen hadde Bao Dai utnevnt den antifranske og antikommunistiske Ngo Dinh Diem (1901–1963) til statsminister i Saigon. Han støttet seg til den katolske minoriteten og på USA, som i liten grad følte seg forpliktet av Genève-avtalen. I 1955 kastet Diem ut franskmennene og erstattet dem med amerikanske rådgivere, avsatte Bao Dai og opprettet en ny republikk med seg selv som president. Valgene som skulle vært holdt i 1956 ble det aldri noe av. Isteden innledet Diem en hensynsløs undertrykkelse av alle opposisjonsgrupper. I de første årene fikk ikke kommunistene lov av partiledelsen til å forsvare seg med vold, men dette endret seg fra 1957, da Le Duan tok styringen.

Sør-Vietnams 20 år lange historie har tre faser.

1. I den første fasen (1954–63) så det lenge ut til at Diem skulle klare å skape en sterk stat innenfor en delt nasjon, slik som i Vest-Tyskland, Sør-Korea og Republikken Kina (Taiwan), men fra 1959–1960 fikk Diem store problemer, særlig med buddhistisk opposisjon. USA fikk nå også nok av hans brutale maktutøvelse. I 1962 gav Kennedy-administrasjonen grønt lys for et militærkupp, og Diem ble myrdet.
2. I den neste fasen, 1963–1965, gikk Saigon-regimet fra det ene kupp og maktskifte til det andre. Uten amerikanerne ville det falt sammen. De styrte nærmest landet i disse årene og innledet den amerikanske Vietnamkrigen.
3. I Sør-Vietnams tredje fase, 1965–1975, tok de to offiserene Nguyen Cao Ky og Nguyen Van Thieu ledelsen. De var avhengige av USA, men med Thieu som president ble det mulig for amerikanerne å «vietnamisere» krigen, altså overlate mer av krigføringen til vietnameserne. Da de amerikanske troppene trakk seg tilbake i 1973, tok det likevel bare to år før Sør-Vietnam bukket under for nordvietnamesiske angrep.

Vietnamkrigen i 1957–1975 begynte som et opprør mot Diem i Sør-Vietnam, utviklet seg til en borgerkrig mellom Nord- og Sør-Vietnam og ble dernest en amerikansk intervensjonskrig. Grenseområdene i Laos og Kambodsja ble tidlig trukket inn. Kina og Sovjetunionen engasjerte seg med omfattende hjelp til Nord-Vietnam. Sør-koreanske og australske tropper deltok på USAs og Sør-Vietnams side. Mellom to og tre millioner vietnamesere og 59 000 amerikanere mistet livet.

Da Le Duan fikk kommunistpartiet med på å iverksette et væpnet opprør i 1959, hadde det i praksis pågått et par år allerede, men det var først i 1960 at opprørerne dannet frigjøringsfronten FNL. Den sto under kommunistisk kontroll, men hadde bred tilslutning. Nordvietnameserne bygde et omfattende veinett gjennom Laos og Kambodsja (Ho Chi Minh-stien) for å kunne sende våpen, utstyr og soldater sørover. Kennedy-administrasjonen svarte med å øke antallet amerikanske militærrådgivere, men først under president Lyndon Johnson gikk USA for alvor inn i krigen.

2. august 1964 ble det avfyrt en vietnamesisk torpedo mot et amerikansk krigsskip i Tonkinbukta, og to dager senere innbilte amerikanerne seg at de på nytt var under angrep. President Johnson gikk da til Kongressen og fikk vedtatt Tonkin-gulf-resolusjonen, som ga ham full militær handlefrihet. Kort etter iverksatte USA det første bombeangrepet mot Nord-Vietnam.

I februar 1965 kom bombingen for alvor i gang, og samme år gikk amerikanske bakkestyrker inn i krigen i sør. Det amerikanske troppenærværet kom i 1967 opp i nærmere en halv million mann. Hensikten med å bombe Nord-Vietnam var å presse Hanoi til å be om forhandlinger og slutte å sende soldater sørover, men virkningen ble den motsatte: Bombingen styrket nord-vietnamesernes krigsmoral.

I Sør-Vietnam klarte heller ikke amerikanerne å nedkjempe FNL, som i januar 1968 iverksatte den store Tet-offensiven mot Hue, Saigon og andre byer. Militært ble den mislykket, og FNL led store tap, men kampene gjorde så stort inntrykk på amerikansk opinion at det bidro til Johnsons beslutning om ikke å søke gjenvalg.

I 1969 ble det innledet fredsforhandlinger i Paris, men krigen fortsatte under hele Richard Nixons første presidentperiode. Etter en ny nordvietnamesisk og FNL-offensiv i 1972 og kraftig amerikansk bombing av Hanoi i julen, kom det endelig fart i forhandlingene, og en avtale ble inngått i Paris i 1973. Deretter hentet USA soldatene sine hjem. Snart etter brøt såvel sørvietnameserne som nordvietnameserne fredsavtalen og gjenopptok krigshandlingene seg imellom. USA, som nå var svekket av Watergate-skandalen, unnlot å intervenere. Hanoi besluttet da å iverksette Ho Chi Minh-offensiven, som førte til at Saigon ble erobret den 30. april 1975.

USA hadde aldri før tapt en krig. Gjennom 1980- og 1990-årene gikk debatten høyt i USA om lærdommene fra Vietnam: Kunne USA ha vunnet krigen? Hvordan? Var den umoralsk? Under hvilke betingelser er det riktig av USA å intervenere i andre land?

Vietnameserne har ikke hatt noen åpen diskusjon om sine lærdommer. De som var på «den riktige siden» har vært stolte av seieren over verdens største militærmakt, men i samfunnet utgjør krigen et traume. Nesten alle mistet noen av sine. Brødre stod mot brødre, søstre mot søstre, og mange flyktet fra landet. I dag bor om lag 2,5 millioner utenlandsvietnamesere (Viet Kieu) rundt om på kloden – antall personer av vietnamesisk herkomst bosatt i Norge anslås til cirka 25 000 (2018). Først under reformperioden etter 1986 kunne krigens vinnere og tapere knytte nye bånd.

I 1976 ble Vietnam gjenforent som den Sosialistiske Republikken Vietnam (SRV). Kommunistpartiet, som siden 1951 hadde hett Vietnams Arbeiderparti, tok samtidig navnet Vietnams Kommunistiske Parti (VKP). Gjenforeningen førte til nordvietnamesisk dominans og utstrakt misnøye i sør.

Snart kom Hanoi opp i store økonomiske og utenrikspolitiske problemer. Krigen hadde etterlatt seg et samfunn i ruiner – og nå ble det offer for en langvarig amerikansk embargo. De økonomiske reformene som Hanoi gjennomførte, med femårsplaner, kollektivisering av jord, nasjonalisering av industri og forbud mot privat handel, var dessuten lite egnet til å sette fart i gjenoppbyggingen. Allerede i 1979 måtte regjeringen gjeninnføre et minstemål av markedsøkonomi for å unngå en hungerkatastrofe. I mellomtiden var Vietnam kommet i krig med sine tidligere allierte, kommunistlandene Kambodsja og Kina.

I 1975–1976 var både Laos og Kambodsja fått kommunistisk styre. Laos inngikk en langsiktig vennskapsavtale med Vietnam i 1977, men Kambodsjas røde khmer vendte seg mot Vietnam og allierte seg med Kina. Vietnam inngikk i 1978 en vennskaps- og bistandsavtale med Sovjetunionen og tillot den sovjetiske marinen å utnytte det strategisk viktige havneanlegget i Camranh Bay. I desember samme år, etter at den kambodsjanske hæren flere ganger hadde rykket inn på vietnamesisk territorium, invaderte Vietnam Kambodsja og innsatte en samarbeidsvillig regjering i Phnom Penh.

Kina svarte i januar 1979 med en militær straffeekspedisjon mot det nordlige Vietnam, som førte til store tap av menneskeliv på begge sider. Røde khmer allierte seg med andre kambodsjanske partier i en motstandsfront som med støtte fra Thailand, Kina og USA førte krig mot det nye regimet i Kambodsja helt til en fredsavtale ble inngått i 1991. Vietnam holdt et stort antall tropper i Kambodsja gjennom det meste av 1980-årene, men trakk dem ut i 1989.

Omfattende økonomiske reformer har siden 1986 ført til et åpnere samfunn, og i slutten av 1980-årene var det tilløp til politisk tøvær. Kommunistlederne ble imidlertid skremt av hendelsene på Den himmelske freds plass i Beijing 1989 og av Sovjetunionens oppløsning, så tøylene ble strammet på ny. Den nye grunnloven av 1992 fastslår VKPs ledende rolle i samfunnet, og partiet holder fast ved at staten skal dominere økonomien. Under asiakrisen i 1997–1998 kom Vietnam under økende press fra IMF og utenlandske investorer for å tilpasse seg den globale markedsøkonomien, reformere finanssektoren, gjøre valutaen konvertibel, privatisere statseide bedrifter, redusere tollsatser og legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet.

• Vietnams forhistorie
• Vietnams samtidshistorie
• Vietnams politiske system
• Økonomi og næringsliv i Vietnam