Stan Lee

Stanley Lieber ble født i New York, med rumensk-jødiske foreldre, og drømte om å bli forfatter da han begynte å jobbe for tegneserieforlaget Timely Comics som 17-åring. Her jobbet han med manus og som redaktørassistent. I 1942 ble han forfremmet til redaktør, samtidig som han overtok mye av manusansvaret etter at radarparet Joe Simon og Jack Kirby hadde forlatt forlaget. Han tok kunstnernavnet «Stan Lee», basert på fornavnet Stanley, blant annet fordi han ville spare fødenavnet til en skjønnlitterær debut. Men etter hvert skiftet han også sitt offisielle navn, fordi ingen lenger kjente ham som Stanley Lieber.

Da Timely skiftet navn til Atlas Comics i 1951, skrev Lee manus innen sjangre som skrekk, romantikk, humor, science fiction, western og fantasy. Men da Atlas gjenoppsto som Marvel Comics i 1961, så forlaget mot den vellykkede oppdatering av superheltene Flash og Green Lantern hos DC Comics midt i 1950-årene, som innledet det ettertiden har døpt «sølvalderen» for amerikanske tegneserier. Nå fikk Lee mulighet til å skrive historiene han hadde lyst til, og det innenfor en sjanger bransjen trodde døde ut etter andre verdenskrig: Superhelter.

Første nummer av månedsheftet The Fantastic Four, skapt av Lee sammen med tegneren Jack Kirby, ble utgitt i 1961. I årene som fulgte trillet Lee ut nye ideer og figurer i høyt tempo. Sammen med Kirby skapte han superheltene

• Thor (1962, med manusforfatter og lillebror Larry Lieber)
• Ant-Man (1962, med manusforfatter og lillebror Larry Lieber)
• Hulk (1962)
• The X-Men (1963)
• The Avengers (1963)
• Nick Fury (1963, med manusforfatter Dick Ayers)
• Ka-Zar (1965)
• Silver Surfer (1966)
• Black Panther (1966)

Lee og tegneren Steve Ditko skapte Spider-Man (1962) og Doctor Strange (1963), og i tillegg skapte Lee den blinde superhelten Daredevil (1964, med tegneren Bill Everett), den steinrike helten Iron Man (1963, med Kirby, Lieber og tegneren Don Heck), bueskytteren Hawkeye (1964, med Heck), Black Widow (1964, med Don Rico og Heck), Falcon (1969, med Gene Colan) og She-Hulk (1980, med tegneren John Buscema).

Arbeidsmetoden var spesiell, og den er blitt døpt «the Marvel method». På grunn av tiltagende arbeidspress ga Lee i økende grad tegnerne et løst definert sammendrag av historien for hvert hefte, og etter at historien var ferdig uttegnet, vendte han, eller en annen manusforfatter, tilbake for å skrive ferdig manus og dialog. Resultatet ble at Lee kunne være svært effektiv, samtidig som tegnerne på sin side fikk mer kreativ frihet. Metoden var ikke ny; den hadde blitt brukt av flere serieskapere siden 1930-årene, men ingen hadde tidligere satt den så effektivt i system, og med så vellykket resultat, som Stan Lee

I ettertid er Lee hyppig kritisert for ikke å gi tegnere som Kirby og Ditko sin del av æren for fortellingene og figurene. Dette gjelder spesielt figurer som Silver Surfer og Doctor Strange, som henholdsvis Kirby og Ditko mente de skapte på egen hånd, uten innspill fra Lee. Samtidig krediterte Marvel Comics både tegnere, tusjere, fargeleggere og håndtekstere med fullt navn, noe som ikke hadde vært vanlig i bransjen tidligere.

Det var ikke bare arbeidsmetoden som var ny. Fra starten danner alle Marvels historier og figurer til sammen en stor vev, et sammenhengende univers der alle figurenes skjebner flettes inn i hverandre. Og i motsetning til Supermann og Batman hos rivalen DC Comics, som opprettholder lov og orden i fantasibyene Metropolis og Gotham, beveger Spider-Man og de andre superheltene seg mellom skyskraperne i virkelighetens New York. Lee tok også eldre superhelter som Captain America, The Human Torch og Sub-Mariner med seg inn i Marvel-universet.

Lee tilførte også en god dæsj såpeopera i miksen. Fantastic Four-familien krangler som en ekte familie, mens Spider-Man sliter med hverdagsproblemer som kjærlighetssorg, eksistensiell angst og pengemangel. Iron Man sliter med hjerteproblemer, og X-Men fremstår som opprørske tenåringer. Lee fulgte nøye med på samtidens nyhetsbilde og populærkultur og lot strømningene i tiden påvirke tegneseriene. Han var tidlig ute med å flette inn temaer som rasisme, narkotika, ungdomsopprør og popkulturelle referanser i superheltenes verden.

Steve Ditko sluttet å jobbe for Marvel i 1966, og Jack Kirby fulgte etter i 1969. Lee var sjefredaktør og manusforfatter i forlaget til 1972, og hans etterfølger i redaktørstolen var Roy Thomas, som ble rekruttert fra «fandom», et grep som sikrer at Lees ideer og visjoner ble ivaretatt av en som kjente tegneseriefigurenes historie like godt, om ikke bedre, enn deres skaper. Med årene ble det tusenvis av superhelter i Marvel-universet, mens antallet serieskapere som har utvidet og lekt seg med rammeverket som ble skapt av Lee, Kirby og Ditko, er enda større.

Da Lee ble frigjort fra det månedlige manusarbeidet, fortsatte han i rollen som Marvels karismatiske ansikt utad, med sans for overdrivelser og slagordaktige fraser som «Make mine Marvel!», «Face front, true believer!», «excelsior!» og «'nuff said!».

Samtidig begynte han i økende grad å tenke på selskapets rolle i underholdningsbransjen. Han begynte å sammenligne Marvel med en vellykket multimediebedrift som Disney, og brukte stadig mer krefter på å forsøke å selge inn Marvels figurer og historier til Hollywood.

I 1980 flyttet Lee fra Marvel-redaksjonen i New York og ble direktør for forlagets nyopprettede film- og tv-divisjon i Los Angeles, samtidig som han fortsatte i en rolle som Marvel-publisher. Møtet med filmbransjen ble tøff, og han brukte store deler av tiden på å møte regissører, produsenter og agenter.

Resultatene var få, og ikke særlig vellykkede: floppen Howard the Duck (1986), tv-filmen Nick Fury: Agent of Shield (1998, med David Hasselhoff i tittelrollen) og animasjonsserien Stripperella (2003–2004, med Pamela Anderson. Samtidig var det også enkelte mer vellykkede forsøk, som tv-seriene The Amazing Spider-Man (1977–1979) og The Incredible Hulk (1978–1982), animasjonsserien X-Men (1992–1997) og filmen om vampyrjegeren Blade (1998) med påfølgende oppfølgere. Men det var først med Bryan Singers X-Men (2000) og Sam Raimis Spider-Man (2002) at Marvels superhelthistorier lyktes som kinofilmer og også nådde et voksent publikum.

I 2008 tok Marvel grep om filmatiseringene på egen hånd med Iron Man, den første i den såkalte «Marvel Cinematic Universe»-rekken med filmer som også omfatter Avengers-filmene. Året etter ble Marvel det underholdningsimperiet Lee hadde drømt om i 1970-årene, men ikke helt som han forestilte seg: Da ble Marvel Entertainment kjøpt av The Walt Disney Company for drøye 25 milliarder kroner.

De siste årene jobbet Lee med tallrike prosjekter utenfor Marvel, som nettbaserte Stan Lee Media (1998–2000). Han jobbet med DC Comics, skrev manga, og laget den digitale tegneserieromanen God Woke (2016). Han startet Youtube-kanalen Stan Lee's World of Heroes i 2012, skrev ungdomsbokserien Zodiac Legacy (2014–2016) med Stuart Moore, og var involvert i det ufullførte filmprosjektet Stan Lee's Annihilator.

Lee døde på Cedars-Sinai Medical Center i Los Angeles etter å ha blitt innlagt etter et akutt illebefinnende.

• tegneserier
• Marvel Comics
• Avengers
• superhelt